Vel hjem!

Norske kystfiskere har denne sommeren rustet seg til kamp mot forslag om at utenlandske sommerturister skal tildeles egne fiskekvoter, på bekostning av norske fiskere. Turistene, og den norske turistnæringen, har de siste årene blitt mer og mer indignerte over at vi som bor her ikke tillater turistene å fylle sine fryseelementerte bobiler til randen med norsk fisk i en stadig striere strøm til Europa.

I tillegg synes de Norge er for lite, for bratt, for kaldt, ufremkommelig og dyrt. Altså, ikke nok med at de laster bobilene fulle av tysk hermetikk før de ankommer, og klager på dieselprisene når de først er ankommet, nå skal de ta fisken fra oss også! Ikke sjelden tenker man at de kanskje like godt kunne holdt seg hjemme.

Det er i slike stunder det kan være på sin plass å reise bort, forlate misfornøyde gjester i gamlelandet og en sliten kystbefolkning og reise til sydligere strøk. Der sangriaen og den sør-europeisk gjestfriheten i kombinasjon med et sympatisk klima inngår i en høyere enhet, som balsam for en frossen sjel.

Nuvel. Etter 14 dager på Mallorca må det konstateres at Norge knapt har noe å lære fra turistnæringen på Middelhavets mest turistindustrialiserte øy. Sangriaen flyter mindre fritt enn oppkastet fra helgefulle norske og britiske turister. Lokalbefolkningen og turistindustrien på øya er nå så slitne av besøk at de ikke bare signaliserer sin misnøye, men rent ut skriker den til deg.

- Go back to England or I will report you to the Police, skrek spanjolen til alenemoren, da hun på bestemt, men moderlig vis løftet bort den lille spanske gutten som allerede to ganger hadde bitt hennes treåring på stranden. Begge hylte som griser. Og bedre ble det ikke av at også foreldrene nå ropte til hverandre.

Servitørene på Mallorca ser på deg som du er et laverestående vesen før du bestiller, for deretter å skule på deg som om du stjal maten du nettopp betalte for, etterpå. Butikkekspeditørene himler med øynene og vrenger ansiktet i grimaser når du henger klesplagget tilbake fordi det ikke passet og derfor ikke skal kjøpes. Og turistinformatøren kaster uten et ord rutetabellen på spansk på disken til deg når du ber om hjelp til å kartlegge rutetidene for lokalbussen til Palma.

Øya er fra naturens side en edens hage og historisk sett en kulturell og åndelig oase. Men horder av turister og en en ukritisk politikk overfor turisme som næring, har gjort øya til en kulturell ørken, en heslig pøl av grådighet og arroganse. Med leiebil og kart kan man fremdeles finne landsbyer og mennesker som holder på egenart og gjestfrihet, men mange er det ikke. Fordi Mallorca har storbyen Palma, sol og nydelige strender, finner vi oss i det og overser det faktum at vi er så tydelig uønsket.

I Norge har vi imidlertid hverken sol eller strender. Det kan være noe å tenke over, neste gang du skjærer grimaser overfor den tyske pensjonisten som i dokøen på den lokale kafeen lurer på hvordan vi orker å leve her, med prisene, veiene, fisken og klimaet. Hele året.

Sannheten er jo at heller ikke vi lever her. Ikke hele året. Noen uker i året pakker vi kofferten, drømmer om ferie og bytter ut norsk arroganse med arrogansen til våre europeiske brødre og søstre.

Torsk og sangria er sånn sett samme sak.