Trehodede troll i pluss, minus og null

Jeg syns oppriktig synd på ham. Hva statsministeren enn foretar seg, konfronteres han med den evinnelige Soria Moria-erklæringen. Ikke for det; sitter du som sjef for en regjering utgått av innbyrdes opponerende Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ber du jo om bråk. Per Bortens staurbæring blekner i sammenligning, så mye er i alle fall sikkert.

Men vi gjør regjeringen stor urett om vi fortsetter å dunke Soria Moria-erklæringen i hodet på Jens hver gang ting ikke går helt slik den fastslo. Skulle vi ikke la Soria Moria være akkurat det; et eventyr, et maleri eller et medisinalt konferansesenter – og la Jens et al forme sin smått schizofrene politikk underveis?

Vi må slutte å anse den etter hvert så beryktede erklæringen som annet enn et indremedisinsk dokument, som utlendingene benevner a letter of intent. Forpliktende er det i alle fall ikke.

Da Stoltenberg satte seg fore å slenge sammen en regjering utgått av gamle opponenter, presset behovet for et slags minste felles multiplum seg frem, som en plattform hvis hensikt var å legge sammen de respektives plusser og minuser, så likt fordelt at de i sum ble null. Om vi nå forutsetter enighet om at null tilsvarer stillstand, har du Soria Moria-erklæringen i en skallet nøtt: et menings- og verdiløst dokument vi simpelthen gjør klokest i å ignorere.

La oss bedømme regjeringen på bakgrunn av handlinger snarere enn intensjonene i erklæringen. Soria Moria slott er lite annet enn en nasjonal variant av Shangri-La, og erklæringen ikke stort mer enn en luftig intensjonsavtale, som var nødvendig for å skvise røde, enda rødere og selvoppnevnte grønne inn i et forholdsvis handlingslammet regjeringskollegium.

Skal vi være enig om å la erklæringen i bero, og vurdere det trehodede trollet fra dag til dag?

Uansett er det synd på statsministeren. Der er nesten så man fristes til å forbli i eventyrenes verden, med et litt fritt Egner-sitat: Stakkars, stakkars Jens.