Team og harmonier

Og om de skulle lykkes med toalettbesøkene, så er det i så fall et resultat av dagers utredning av teamregler, diskusjon av metoder og fordeling av ansvar.

Teamorganisering i arbeidslivet er basert på ideen om at alle skal samarbeide med alle, være overlappende, effektive, selvgående, koordinerte og selvledende. Slik skaper vi visstnok lærende organisasjoner, hvor kunnskap og kompetanse overføres fra hver enkelt til de omkring. Gjennom diskusjoner og konsensus (enighet) vil ettersigende kompetente medlemmer av team lede seg selv, og løse oppgavene bedre enn om prosessen ble ledet av en leder.

I slike eksperimenter har teamene en tendens til å utvikle seg til endeløse seminarer, og lederne har en lei tendens til å ende opp som usynlige gjenferd, hvor kun et rykte om deres fortsatte eksistens i organisasjonen lever videre blant medarbeiderne. Teamorganisering skal visstnok frigjøre ledernes tid til strategisk arbeid. I praksis er det forsøk på ledelse gjennom tankeoverføring, og forholdsvis få behersker det.

Miles Davis derimot, hadde klare mål om å endre jazzen. I 1949 plukket han ut ni musikere til sitt første prosjekt. Han valgte de musikerne han trodde best kunne bidra til den musikalske revolusjonen han hadde planer om. Det samme gjorde Davis med sin legendariske The Miles Davis Quintet i 1956. Når så saksofonisten John Coltrane for første gang ble medlem av Davis' ensemble, spurte han hvordan Davis hadde tenkt saksofonen skulle passe inn. Miles Davis svarte med sin raspende røst:

- You tell me, you're the saxophonist.

Problemene innad i Davis' team var til tider store, men Davis fastholdt at de måtte løse seg selv. Hans mål som teamleder var først og fremst å bidra til å forløse den kunstneriske genialiteten han vurderte hvert enkelt bandmedlem til å ha, og utvikle dem til det de kunne bli, innenfor rammene av ensemblet. Hans metode lå i å lytte til den enkelte og summen av bandet, og hans fokus og mål var hele tiden nyskapning. Alt annet måtte løse seg selv.

En viktig del av teamorganiseringen under Miles Davis var diskusjonene, om musikken og hvilken vei den skulle utvikle seg. Samtidig var Davis nøye på ikke å etablere for mange regler. Det var den enkelte musiker som skulle bidra til fellesskapet, og slik skape noe mer enn summen av gruppen alene skulle tilsi. Alle var forventet å strekke seg lenger enn det som syntes mulig til ethvert gitt tidspunkt.

Davis var direkte og satte tydelig foten ned når prestasjonene ikke holdt mål. Da kunne han si: No man, not like that. I tilfellet med trommeslager Jimmy Cobb, på innspillingen av platen Miles Ahead utbrøt Davis:

- Use both hands, Jimmy. Just use both hands and play it the best way you can, y'know. It'll be all right.

Men aldri fortalte han noen av musikerne hva de skulle spille, fordi han utmerket godt visste at de hver på sitt hvis var, eller hadde potensiale til å bli, bedre enn ham selv. Unntaket ble gjort for saksofonisten John Coltrane, som en dag spurte Miles Davis om råd for hvordan kan skulle avslutte sine saksofon-soloer. Han fant sjelden et riktig sted å avslutte, og som en konsekvens ble de ofte litt for lange. Da svarte Miles hviskende:

- Take the horn out your mouth.

Arbeidslivets team skal styres gjennom kollektiv konsensus. Vi er alle like og skal samtale oss enige innad i teamet, og så skal alle gå den veien vi alle er enige om. Forfatter Linn Ullmann sa til Dagens Næringsliv denne sommeren at konsensus ikke er et mål i et demokrati. Konsensus er et mål i tyrannier. Når enerne blir for brysomme og konfliktene problematiske, blir konsensus en metode for undertrykkelse og en oppskrift for middelmådighet.

Det er når vi ikke er like, når vi ikke er enige, at det skjer ting som ikke lar seg vedta på seminarene eller tenke ut av tanketomme ledere i strategiske dokumenter. I slike ensembler blir det utløst entusiasme, genialitet og vakre resultater. Absolutt alle musikerne som deltok i Miles Davis' tre bandprosjekter ble selv giganter og bandledere innenfor verdens jazzscene. Det var naturligvis ikke tilfeldig.

I slike prosjekter og team kan entusiasmen, viljen og evnen i kombinasjon bli i overkant stor, og som Davis må man da si ifra:

- Coltrane, you can't play everything at once!

----

"That was my gift - having the ability to put certain guys together that would create a chemistry and then letting them go; letting them play what they knew, and above it."
- Miles Davis