«Spiller du fiolin, søster -?»

Dette kragebeinet, denne vibrerende hals- og skuldermuskulaturen må da være forbudt for mindreårige, vil jeg tro. Det verste med å bli gerontologisk avansert, er tanken på alt du ikke har fått gjort. Du har kun én sjanse, og så sløser du vekk muligheter, i pur undommelig sømmelighet. Jeg for eksempel, har aldri ligget med en fiolinist. Jeg skal antagelig helles i min urne uten å vite hva det er. Gripe fatt i nattsøster, velte medisineringen på gulvet, og gispe desperat:
- Spiller du fiolin, søster -?

Sosialøkonomer kan være følsomme og yndig pågående, det skulle man ikke tro, men det er kjekt å ha fått med seg. Selv eiendomsmeglere, når jeg tenker etter. For ikke å snakke om friserdamer og lærerinner, som jo alle vet. Men fiolinister -?

Dette forbannede ungdommelige alvorssinn, denne ungbornerte adstadighet, som hemmet utfoldelsen. Pueril prippenhet og fantasiunderskudd! Hva avholdt meg fra å oppsøke musikkonservatorier, når jeg tenker etter? Kunne jeg ikke ha droppet alt og hjulpet en ung dame med å bære fiolinen fra Chateau Neuf?

Jeg blåser i ballerinaer og matematikere. Det kan jeg dø med. Og det var noe eterisk viljeløst med filologer og journalister, særlig de fra Bergen og Moss. For mye med, og for lite mot, om du skjønner, stikk motsatt radiodamer på jazzklubb i 80-årene -.
Nå, jeg prater meg bort.

Mullova, fiolinister! Med hånd så følsomt festet om buen, og armen som pumper sitrende vellyst og myke klager ut av purt tre. Intenst og usentimentalt, med kalkulert lidenskap beføler hun strengene i rytmiske, hissige støt. Disse stønnende vibrato i kadensene, pirrende forvrengninger og forsinkelser, så man fumler febrilsk med servietten når vertinnen skjenker mer vin.

- Jeg visste du ville kose deg, Erik. Du liker musikk.