Små mennesker i store biler

Nå skal det tilføyes at svært mange ville føle seg liten bak rattet i en doning på størrelse med et olympisk stadion. Rekker du ikke opp til taket med utstrakt arm, ligger det på en måte i sakens natur. Nå fins det naturligvis SUV-sjåfører med en konstitusjon som proporsjonalt gjør dem bedre egnet til en plass bak rattet, men nå var vel strengt tatt ikke det mitt egentlige anliggende.

Denne uken kommer FNs klimapanel til å legge frem sine forslag til tiltak som kan bidra til å stanse, ja kanskje reversere, den uheldige utviklingen. Det kommer vi nok til å merke på mange slags vis. Vi skal ikke se bort fra at både strøm- og bensinavgifter økes betraktelig.

Flott, tenker jeg umiddelbart, men det er bare til jeg husker at prisøkningen det medfører, er uten konsekvenser for verstingene, de som kjører Humvee til det strømkrevende palasset på påskefjellet, samme hva det koster.

De som derimot vil merke de økte prisene på kroppen, er de som likevel ikke har råd til å være verstinger, om de hadde hatt aldri så lyst. Og godt er det, selvfølgelig, men den stinkende rike klasse er nå engang så stor blitt, at andelen individer som har råd til avgiftspåplusningene, er så omfattende at det koker bort i kål, alt sammen.

Tilbake til SUV-ene. Hvorfor kaller vi dem egentlig Sports/Utility Vehicle her omkring, forresten? Beklager digresjonen. Det er liten grunn til å anta at deres eiere føler seg små. Tvert om anses SUV-ene (eller andre bensinslukere) en sosial forutsetning i stadig større lag av folket. Og hensynet til klima og miljø? Nei, det får politikerne ta seg av. Hva har vi dem ellers til?

Tidlig i vinter illustrerte NRK Østlandssendingen klimaproblemet med en tur til en av egnens golfbaner. På en green som normalt skulle ha vært snødekt ved de leiter, traff NRK-teamet blant annet en godt voksen samfunnsstøtte, som mente det var storartet at vintrene er blitt så grønne, noe som igjen understreker slutten på forrige avsnitt.

Det er ingenlunde et skriv til bileiernes forkleinelse, dette. Vi toer våre lanker, alle som en, og summen av lastene er konstant. Men jeg må smile ved tanken på en perifer bekjent, som nylig har meldt overgang til oljebransjen, som informatør. Da jeg spurte om ikke hun følte seg moralsk beklemt ved tanken på å formidle oljeindustriens evangelium, repliserte hun raskt med ”Kjører du bil?”. La meg fortelle deg at det var en sann fryd å svare benektende på spørsmålet.

Men så har jeg kanskje andre svin gressende til skogs.

I mellomtiden kan vi se frem til Klimapanelets tredje rapport i år, som legges frem i Bangkok kommende fredag.