Fuglesang i rummet

Nej, nu jäklar… Du er farlig nær en intern liten diplomatisk krise her nå, Hansen. I formildende retning kan det sikkert anføres at du neppe har reflektert synderlig over etternavnet mitt, men her skal jeg hilse og si at sveagenene slo inn for full musikk, du. På den annen side var det jo en mysig epistel, men det er forunderlig hvor lenge de sitter i, disse genene. Husets lille treåring for eksempel, er meget klar på foretrukken middagsmeny. Suffice it to say at inte faller köttbullarna långt från trädet, inte. Og de må være svenske, förstås.

Når folk spør hvordan det har seg at jeg snakker bergensk, pleier jeg å svare at jeg er fra Skåne. Men nå er jeg ute med digresjonene mine igjen. Knakende fine observasjoner, comme d’habitude. Vokt Dem for å overtråkke streken, bare. Jeg kunne fristes til å ringe fetter Christer (og da mener jeg ikke Fuglesang).

Det er rimelig pinlig å registrere hvor sykelig opptatt vi er av hverandre rundt om Skagerakskysten. Spesielt er den svorske debatten preget av inngrodde fordommer og mindreverdighetskomplekser fra begge sider av kjølen. Vi klarer rett og slett ikke å la være om det er Telenor/Telia, Dæhlie/Svan, velferdsstaten/folkhemmet, kjøttkaker/köttbullar eller Solskjær/Larsson. Det må da være bedre å registrere at vi bidrar med diverse godsaker og pinligheter fra begge hold, uten å måtte krangle som snørrunger over de små forskjellene. Det verste er at vi nå krangler med danskene også. Over en lav sko. Svensker og dansker har desverre i mange tilfeller et meget anstrengt forhold. La oss holde oss i skinnet her i nord-vest og vende solsiden til.