ideer estetikk kultur filosofi økonomi miljø meninger politikk nyheter litteratur språk trender musikk forskning it kunst historie identitet integrasjon ytringsfrihet personvern sikkerhet

Forestillinger om Arbeidets dag

Leonid og Trygve i skjønn forening? Montasje: Depesjer.no

Kommentarer

Se også:

Før om årene var den en svær greie, denne dagen, som avstedkom prangende overskrifter og et brennende engasjement – på begge sider av det politiske gjerdet. Nå for tiden derimot, glimrer den med et minst like iøynefallende fravær, selv om unntakene fins. Som så mye annet, er ikke 1. mai som før. Selv bloggerne, som ellers tilkjennegir et svært så sterkt engasjement, later til å ignorere dagen. Og sannelig er jeg ikke blitt en tanke likegyldig selv. Hvem skulle ha trodd det – for 30 år siden.

Forfatter Jarle Petterson <jpSPAMFILTER@depesjer.no>

Publisert 01.05.2007 12:06.

Sist endret 01.05.2007 12:09.

På syttitallet var unge Petterson en relativt hysterisk høyrerabulist, med anarkistiske tilbøyeligheter, som var overbevist om at Trygve Bratteli & co stod i ledtog med det sovjetrussiske politbyrået. Tross alt valfartet norske sosialdemokrater, Bratteli innbefattet, årlig til konferanser i regi av Den sosialistiske internasjonalen, der også kommunistdiktaturene hadde sin naturlige plass. Gad vite hva de konspirerte om. Og COMECON… Ikke snakk! Nesten samtlige regjeringer etter Andre verdenskrig (som i hovedsak utgikk fra DNA) hadde følere langt inn i den kommunistiske handelsorganisasjonen – og krigen var kald. Isnende.

Er det rart at man anså 1. mai en slags manifestering av at revolusjonen den væpna befant seg steinkast unna kuns?

Jo da, man var en paranoid ung snørrunge. Det fine med pubertale vrangforestillinger er at man gudskjelov vokser dem av seg. Stort sett. For det fins presumptivt voksne mennesker der ute, med de underligste formodninger om sosialismens natur. Det er nok å se på landskapet av politiske blogger. Det er også hva jeg gjorde i dag, på jakt etter referanser til Arbeidets dag. Zip, zilch og nada, så å si (med forbehold om at bloggposter er kommet til etter at dette ble skrevet).

Ikke for det; de hederlige unntakene fins. Da jeg inntok en sigabøy på trappen i formiddag, kunne jeg avslappet bivåne en hårdt arbeidende nabo, som er i ferd med å oppføre et tilbygg til huset – i kjeledress og det hele, på arbeiderdagen selveste. Han har tatt borgerskapets demonstrative gressklippekonsept til nye høyder. Ikke for det; jeg er visst ikke helt uten skyld selv, som forpurrer en Ap-statssekretærs festhumør med et telefonintervju utpå ettermiddagen i dag. Det er da arbeid godt som noe, om jeg ikke blir skitten på fingrene, akkurat.

La den som er uten skyld kaste den første stein, sier nå jeg.

Verden er forandret siden syttitallet – på godt og på vondt. På plussiden anfører jeg at Arbeiderpartiet, av svært pragmatiske grunner, fikk min stemme i 1993. Nå syns jeg ikke jeg behøver å skjule meg bak pragmatismen engang. Det er nesten så jeg føler meg berettiget et:

Kamerater! Gratulerer med dagen!

Så lenge jeg kan si det i skrifts form og med små bokstaver, vel å merke.