En folkelig mann

Det er en trøst for oss som sto ham nær at han rent økonomisk levde godt de siste år av sitt liv («Lykkelig uten armer og bein»). Takket være en sjelden hudsykdom med fotogene misdannelser («Sårskorpa eksploderer - se fargebilag!») kunne han nyte en romslig alderdom, selv etter at den populære TV-serien «Se, nå kjører jeg bilen rett inn i murveggen!» måtte opphøre.

Det tapre mennesket viet sitt liv i folkeopplysningens tjeneste. Alltid beredt til å utvide sine naboers horisont. Som da han sommeren 1988 giftet seg i fallskjerm over Gjelleråsen. Eller da han som 55-åring lot seg konfirmere i Fagerborg kirke («Konfirmanten trøster sin gravide datter»).

Fra 80-tallet minnes vi med vemod hans serie av nær-døden-opplevelser («Det var som på Theatercaéen - bare litt lysere»). Og så hans evindelige slit på 90-tallet med å kræsje lastebiler og slåmaskiner på TV Norge.

Hos ham var det medfødt. Som da han, liggende under Sinsentrikken sommeren 1969, grep konduktørens hånd, og med siste rest av krefter trakk den fortvilte mannens øre til sin munn: «Ring ...VG ...»

Det var yrkesetikken som noen ganger tvang ham over grensen for den gode smak («Pensjonist gjør det fire ganger om dagen - jeg blir sliten, sier kona»). Verst var det nok å skulle tilfredsstille redaktør Haaviks umettelige 90-tallsbehov for fotos fra utedassen, med buksene nedrullet, og med et landsbytullingflir i fjeset(«Innsendt av Petra, på vei til Strömstad»). Da hendte det at jeg så ham gråte, etterpå.

I gamle dager, da folk nøyde seg med Anastasia og bøyde teskjeer, levde han relativt behagelig. Men 90-årene, med sine krav om væskende brannsår - og så alle amputasjonene! Det ble så rent for meget, som Willoch ville ha sagt. Skjønt når sant skal sies, kunne det som var igjen av ham ha blitt begravd i en skoeske. Hadde det ikke vært for foto- og lydutstyret for den planlagte etter-døden-reportasjen i Dagbladets magasinbilag.

Han var en så beskjeden og elskelig mann. Da jeg den siste aften vi hadde sammen, så inn i de landskjente øyenhullsåpningene, med den populære materieranden, fyltes jeg med varm glede. Over endelig å ha funnet ordene som kunne fortalt ham det. Hadde det ikke vært for tildragelsen i VGs sensasjonelle serie om hvordan ørene forsvant.

Så da jeg i går aftes vandret ut fra bisettelsen, lyttet jeg kun adspredt til den unge konsulenten for TV3s lørdagsserie «Gode brannsår fra hele verden»:

- ... at 78 prosent av respondentene skrur over fra NRK til.., sa han med sin tørre, behagelige stemme.

- Meget interessant, sa jeg:

- Men jeg kan liksom ikke forstå hva slags mennesker vi snakker om.
Man forsøker jo å myke opp den slags ikke-faglig frivolitet med lett munterhet.

Han så på meg. Mer forundret enn jeg hadde forventet av min smule dilettantisme.

Jeg stoppet. Liksom naglet til det slitte grå fortauet, som man sier i dårlig prosa. Begynte å se meg omkring. På den eldre mannen i blå skjorte, som kom av trikken. Den unge damen i brunt. Ekteparet i blekgrått og beige. Jeg så oppover gaten, nedover gaten, på vinduene i husene -.

Den unge mannen nikket, smilende.

Jeg så meg rundt igjen - og løp! Dyttet, skjøv, løp - puffet - løp, snublet og løp. Hjem! Siden har døren vært låst, med alle låsene. Slik skal det bli.
Jeg går aldri, aldri mer ut.
Aldri!