Dans for meg

En gang deltok jeg som ung mann i en samtale med en journalist med utenriksstoff som arbeidsområde. Han fortalte om en episode som skjedde kort tid etter at han kom hjem fra en svært turbulent korrespondentperiode i Midtøsten. Nettopp i denne perioden ble flyktningeleirene Sabra og Shatila angrepet av den kristne libanesiske militsen. I løpet av tre dager ble tusenvis slaktet i leirene: barn, kvinner og menn. Korrespondenten var der dagen etter massakren. I bakgrunnen av de grusomme fjernsynsbildene fra leirene kunne man tydelig høre journalistens oppkast.

Etter hjemkomsten til Norge hadde ektefellen takket ja til at de begge skulle delta på naboens hagefest. Den kvelden kom hun derfor inn til sin ektemann med den røde og svarte kjolen i hver sin hånd, og spurte: hvilken kjole synes du jeg skal ha på?

Min kollega fortalte at han der og da ikke forstod spørsmålet. For i den store sammenhengen – hva spilte vel fargen på kjolen for rolle? Fargen på kjolen betyr alt for en kvinne som kler seg for sin elskede som er kommet hjem fra helvete.

Kommunikasjon handler om opplevelsen av å bli sett. Vi tenker sjelden over det, men en invitasjon til samtale er en invitasjon inn i den andres verden og liv. Det er en ære og bør gjøre oss ydmyke. En samtale er en invitasjon til å virkelig se hverandre og bekrefte hverandre.

Av og til er det gode grunner til dårlige sender- og mottakerforhold og misforståelser i kommunikasjonen mellom mennesker. Av og til ikke. Jeg vet nå hva jeg burde ha svart min elskede den kvelden:

dans for meg!