Depesjer: Forum

Oppfordring til Rådmannen i Hamar!

Ved at kommunen nå båndlegger noen av tomtene i Hamar som står i fare for jernbane utbyggingens dobbeltspor, så tar man bort friheten og råderetten for de stakkars hus eierne dette berører. Vi i Hamar FrP er for frihet og råderett over egen eiendom. Her i Hamar har vi en sky høy eiendomsskatt, som forøvrig Hamar FrP også vil fjerne! Så vi i Hamar FrP ønsker at Rådmannen skal fjerner eiendomsskatten for de stakkars huseierne som blir berørt av båndleggingen som kommunen setter i gang. Dette er det minste man kan gjøre som et plaster på såret! Håper det gis positiv tilbake melding på dette fra Rådmannen! 3. Kandidat for Hamar FrP.

Fosterforeldre

Jeg vil rette fokus på noen av de barna som har det vansklig og på fosterforeldrene som hjelper dem! Fosterforeldreforeningen meddeler, i Hamar Arbeiderblad, den 11.01.11 at det er mangel på fosterforeldre. Vi bør rette oppmerksomhet på fosterforeldrenes situasjon! Det ville være mye enklere å skaffe, og beholde fosterforeldre hvis regelverket hadde vært lagt tilrette for disse menneskene som stiller opp for de som har det vanskelig. Disse menneskene åpner hjemmet sitt og tar i mot barn og unge med åpne armer. De trenger en påskjønning, slik er det ikke i dag. Det som vi bør begynne med, er å la fosterforeldere få samme rettigheter som biologiske foreldre, ett eksempel på hvor vanskelig det er, er den årelange kamp fosterforeldre hadde for å få rett til å være hjemme med sykt barn like mange dager som de biologiske foreldre hadde. Og godtgjørelsen de får fra barnevernet bør kanskje justeres opp? Vi mener ikke at man skal bli rik på å være fosterforeldre men ting skal legges til rette og penger bør man ikke tape ved å ha omtanke for andre! Barnevernet kaller det godtgjørelse, mens NAV kaller det lønn. Altså lønn man ikke får feriepenger av, ikke får pensjonspoeng av, og blir man arbeidsledig i sin faste jobb så må man kaste ut fosterbarnet for å få arbeidsledighetstrygd. En annen sak er at barnevernet forskjellsbehandler de biologiske fosterforeldrene og de som ikke har familietilhørighet i det hele tatt. De får ikke dekket de samme utgiftene som de ordinære fosterforeldrene. Hverken en tante eller bestemor vil ”true” barnevernet hvis de ikke får dekket utgiftene de trenger å få dekket. En ordinær fosterfamilie kan true med at da sier jeg opp og da blir utgiftene dekket. Av den enkle grunn at barnevernet har ikke råd til å miste dem. Dersom man tar på seg å passe et forsterbarn som enslig forsørger, så burde man ha samme rettigheter som biologiske foreldre, i dag får man dobbel barnetrygd men skatteklasse 2 får man ikke. Hvorfor? Vi i Hedmark FrP ønsker at man ser på regelverket for fosterforeldre og prøver å tilrettelegge for at de blir likestilt med biologiske foreldre. Og at barnevernet og NAV blir enig om hva slags betaling det er fosterforeldre får. Med tiltak på dette området vil man klare å beholde fosterforeldre og klare å skaffe seg flere fosterforeldre som ser seg råd og anledning til å hjelpe disse svakeste som ikke kan hjelpe seg selv.

Filosofi

Livet, døden, kjærligheten, havet og alt sammen.

Beklager Knut

Vi er rykende uenige i sak. Allikevel, etter å ha sovet et døgn på det, innser jeg at kommentaren om pissekonkurransen var svært usaklig. Beklager Knut.

Hva er det du kritiserer egentlig?

Vel vel, jeg har vel ikke skrevet at stortingsrepresentanten er under etterforskning, har jeg? Og jeg finner det påfallende at politiets iver etter å avdekke problematiske informasjonsrutiner i denne saken sjelden eller aldri er å registrere når politiet-interne opplysninger i straffesaker så behendig lekker til pressen. Så kan vi altså konstatere at vi begge har sett politiets pressekonferanse. De ser alvorlig på saken. Men vi kan vel begge konstatere at de samme politimennene sjelden er å se på pressekonferanser når politiet i straffesaker har lekket som en sil, lenge før sakene er ferdig etterforsket og lenge før saken har kommet til doms. Du skriver: "Det er vel den som utsteder rapporten som har definisjonsmakt for om den er hemmelig eller ikke og som derfor danner grunnlaget for om det er forbundet med straffeansvar å gi den videre." Du mener vel fremdeles at domstolene skal avgjøre om forhold er straffbart eller ikke? Du mener vel ikke for alvor at det er, for eksempel Spesialenheten, som avgjør om forhold er straffbare eller ikke. Det skal vel også i framtiden avgjøres i rettssalen? Og er det den, alene, som utformer offentlig dokumenter som skal ha definisjonsmakt? Det håper jeg virkelig ikke. Og hva mener du med at du er glad det ikke media som skal forvalte denne "sannheten"? TV2 har referert fra en offentlig rapport. Det er vel ikke sagt noe som tilsier dom - verken fra medier eller andre i denne saken. Det er en sak til diskusjon, verken mer eller mindre. Du synes altså at debatten i seg selv er ok, greit. Hva er det da som er problemet i saken? At TV2 har fått en rapport som strengt tatt ikke er mer konkret enn en trusselvurdering? Du skriver: Jeg etterlyser kanskje en bredere debatt om hvordan pressen bruker de informasjonene de får av ulike kilder. Som for eks. Dagbladet som fredag brukte sin kildeinformasjon til å offentliggjøre navn på den overlevende jenta fra Overhalladrapene. Ikke bare navnet, men også detaljer fra hvilke overgrep som ble begått. Et grovt overgrep. Flott, men diskuter det da. Men dette er vel ikke helt den saken? Det er jo ingen sak å finne fram til artikler som er kritiske til pressen, det klarer både du og jeg. Men i denne saken - hva var det pressen gjorde galt da? Jeg kan for mitt bare liv ikke se det, beklager. Hva gjelder stortingsrepresentanten, så tror jeg nok han klarer seg helt uten min hjelp og innsats. Det er fenomenet politietterforskning som følge av en offentlig debatt av et viktig tema fra en offentlig utferdiget rapport som jeg finner skremmende. Det øvrige lar jeg være å kommentere.

Kildejakt forts.

Siden du skriver at du antar at "Knut Johannessen heller ikke er inngående orientert om HVEM etterforskningen er rettet mot?. Betyr det da at du selv bare antok at Oktay Dahl var under etterforskning? At du heller ikke vet dette? Og på den antagelsen konstruerte du et usedvanlig tynt grunnlag for å hevde at vi står overfor et overgrep en dikaturstat verdig? Min vurdering er basert på at jeg faktisk har tatt meg tid til å se på pressekonferansen og lese hva TV2 skriver. Fra ca 9 min og 20 sek på vidoen, så fremkommer det at Oslo Politikammer ser alvorlig på lekkasjen som har skjedd hos DEM og latt Spesialenheten for politisaker etterforske lekkasjen. Siden dette organet kun etterforsker internt i politiet og ikke eksterne aktører, og det var det samme organ som hadde avhørt Oktay Dahl (i følge TV2) , så var dette grunnlag for min "antagelse." Verre enn det var det ikke. http://www.nettavisen.no/innenriks/article1360927.ece Det er mulig det er underlig for deg å ha prinsipp som man gjør unntak for i spesielle tilfeller. Det er det ikke for meg. Det er jo ikke politirapporten som er tilgjengelig på TV2s nettsider som du linker til, men TV2s redigerte utdrag av den. Det er mulig det er grunnlag godt nok for deg, men jeg håper rapportens innhold er noe mer omfattende enn de knapt 30 linjene TV2 velger å gi oss. Jeg klarer ihvert fall ikke å foreta en vurdering av hemmelighold på dette tynne grunnlaget. Hvordan kan du sjekke "i hvilken grad den inneholder opplysninger som tilsier hemmelighold" Er det noe jeg har oversett i den linken eller har du lest hele rapporten fra første til siste punktum? Har du ikke gjort det, må du jo bygge hele argumentasjonen din på sviktende grunnlag. Din argumentasjon om meddelarskyddets unntak er også ganske tynn. Det er vel fortsatt slik at den som utsteder rapporten også har definisjonsmakt for om den er hemmelig eller ikke. Det danner da også grunnlaget for om det er forbundet med straffeansvar å gi den videre. Det kan vel ikke være slik at det kan gjøres av hver og en basert på hver og ens oppfatning om den skal være hemmelig eller ikke. Det skulle bli en underlig forestilling. Jeg konstaterer bare fakta. I Sverige får man altså ikke beskyttelse av medderalskydd dersom man deler ut en hemmeligstemplet rapport, kun hvis man muntlig referer fra den. Det hjelper aldri så lite om du eller noen annen mener at den ikke burde vært hemmeligstemplet. Er den det så er det utgangspunktet. Du skriver: "Så kan enhver sjekke i hvilken grad den inneholder opplysninger som tilsier hemmelighold". Skal vi få en ordning der vi nå offentliggjør hemmelige rapporter først for å få en avstemning om den skal være hemmelig eller ikke? Eller ikke det en gang. Det skal være opp til hver enkelts dømmekraft? Det er vel ikke så mange andre måter å tolke din argumentasjon på?? I hvilke andre sammenhenger skal vi gjøre det på denne måten. Militær informasjon også? Hvis du oppfatter det at jeg belegger min argumentasjon med kilder som en invitasjon til pissekonkurranse om meddelarskydd, så får du se hvor høyt opp på veggen du kommer, på egen hånd. Dette blir for dumt, Pål. Jeg har ikke tenkt å gjøre deg rangen stridig. Jeg blir bare skuffet over at det slik du oppfatter det. Jeg forsøker bare å holde meg til sak og har for vane å sette meg litt inn i det jeg diskuterer. Spesielt skjerpes jeg av atjeg vet at den jeg diskuterer med, har god kunnskap om saken. Jeg vet at noen mener at fakta og kilder ødelegger en god sak, det inntrykket har jeg ikke av deg, så jeg lar tvilen komme "tiltalte" til gode. Når det gjelder politiets arbeid med dokumentet så vil jo den komme offentligheten til skue i det øyeblikk politet mener å ha noe konkret. Da blir det satt i gang etterforskning, det kommer evt. en tiltale og den tiltalen er normalt offentlig, vil jeg anta. Sist det var en hemmelig tiltale var vel i spionsaken mot Treholt. Da er det til syvende og sist en rett som forvalter den "autoriserte sannhet", det trodde jeg var ganske elementert i norsk rettspraksis. Og til syvende og sist vil det være Høyesterett som forvalter denne (om saken blir anket dit). Jeg takker i hvertfall den Gud jeg ikke tror på at det ikke er media som skal forvalte denne "sannheten" Jeg liker også å ta mine standpunkt selv, er du snill. Hvordan du kan hevde at jeg ikke vil få belyst avlytting i næringslivet på bakgrunn av mine synspunkter i denne andre saken, forstår jeg ikke. Du tar feil. Om det er våre relativt få diskusjoner som danner grunnlaget for å hevde at vi har vesentlig ulike perspektiver på ytringsfrihet, varsling og kildevern vet jeg ikke. Vi har det nok på varsling, spesielt når Ingunn Yssen utnevnes til en form for sjefsvarsler, men de to andre punktene er jeg mer usikker på. Jeg tror faktisk ikke vi er så grunnleggende uenige som det kan fremkomme her og som du oppfatter det som. Jeg etterlyser kanskje også en bredere debatt om hvordan pressen bruker de informasjonene de får av ulike kilder. Som for eks. Dagbladet som fredag brukte sin kildeinformasjon til å offentliggjøre navn på den overlevende jenta fra Overhalladrapene. Ikke bare navnet, men også detaljer fra hvilke overgrep som ble begått. Et grovt overgrep. Den ikke ukjente svenske reporteren Janne Josefsson fra Uppdrag Granskning er inne på noe av det samme der han sier at de "journalistiska, hänsynsløsa dreven kan leda till at riksdagen börjar diskutera allvarliga inskräningar av tryckfriheten: och när det hender, då kommer folk att ställa upp på det." It takes one to know one. http://www.journalisten.se/a.aspx?article_id=13934 Og selv om du nå kanskje ikke er i tvil lenger, så mener jeg at det er større skade for samfunnet om lekkasjen av denne rapporten har skadet politiets arbeide med å avdekke og igangsette etterforskning av miljøer som unndrar seg offentlighet kontroll og som opererer som paramilitære, enn om stortingspolitiker Andrè Oktay Dahl har vært i politiavhør. For meg står disse kriminelle miljøene for aktiviteter som i sin natur er samfunnsnedbrytende og som må etterforskes og føre til påtale dersom det er riktig. Da kan alle vurdere all dokumentasjon i saken.

Klappjakt på kilder

Videreført debatt fra saken "Klappjakt på kilder": http://depesjer.no/nyheter/meninger/samfunn/klappjakt_paa_kilder"> Vel, jeg antar i all beskjedenhet at heller ikke Knut Johannessen er inngående orientert om HVEM etterforskningen eventuelt er rettet mot? Du antar? La meg først ta resonnementet ditt som helhet Knut: i en setning er du enig i kildevern prinsipielt, for deretter å bruke det resterende del av innlegget til å understreke hvorfor prinsippet ikke kan gjelde. Og om meddelarskyddets unntak: den aktuelle politirapporten er tilgjengelig på TV2s nettsider, så enhver kan sjekke i hvilken grad den inneholder opplysninger som tilsier hemmelighold. Og dermed trenger vi altså ikke å forholde oss til politiets pressekonferanser, ettersom vi kan lese det selv: http://www.nettavisen.no/innenriks/article1318100.ece Når det gjelder invitasjonen til pissekonkurransen om hvem som kan mest om meddelarskyddet, får du og jeg, av ovennevnte grunner, ha til gode til en senere anledning. Argumentet om at "dokumentet var i stadig endring" og ikke kvalitetssikret godt nok er jo fiffig. Men disse forbeholdene har da blitt endeløst referert av politiets talsmenn og den nødvendige klypen med salt er således påført saken. Dersom dette argumentet skulle følges i denne og andre saker, ville så godt som ingen offentlige dokument nå offentlighets lys, ettersom ny kunnskap stadig tilflyter (javisst!) også offentlige tjenestemenn. Således oppdateres rapporter stadig eller erstattes av nye. Og disse skal måtte hemmeligholdes og holdes unna offentlig skue og debatt i påvente av den endelige, autoriserte sannheten - når den nå måtte melde sin ankomst? Og autorisert av hvem, tør jeg spørre? I dag kjørte TV2 en sak med leder for Norwegian Security Assist som dokumenterte avlytting i næringslivet. Noen av oss synes rett og slett denne saken er viktig å få belyst offentlig. Jeg er en av dem. Knut er ikke. Saken er her: http://www.nettavisen.no/innenriks/article1362319.ece Disse forskjellene har muligens noe med presisjonsnivå å gjøre, men kanskje ikke bare mitt da:) Mest skyldes de at du og jeg har vesentlig ulike perspektiver på ytringsfrihet, varsling og kildevern.

Private pengegaver ikke alltid suspekte

Jeg syns slett ikke problemstillingen du reiser er søkt, Knut, og tror heller ikke jeg misforsto deg. Som du ser i mitt svar til postingen din, skrev jeg blant annet: "[…] Likevel ser jeg helt klart det betenkelige i at Staten, som politikerne tross alt skal vokte, samtidig skal være deres milde velgjører. Prinsippet henger helt enkelt ikke på greip." Jeg syns også private pengegaver må være lov, så lenge det sikres transparens, og så lenge donasjonene ikke antar dimensjoner som gjør at det kan reises tvil om motivasjonen for dem. Når det er sagt, behøver partiene mest sannsynlig mer enn som så, og når økte kontingenter er en lite farbar vei, må alternativene overveies. Statlig støtte burde være uproblematisk dersom den eksempelvis ble administrert av uhildede organer. Hvordan noe slikt skulle administreres, syns jeg ikke at jeg har nødvendig grunnlag for å uttale meg om. AUF-saken var et grelt eksempel på en type ukultur jeg tror har vært relativt utbredt i endel ungdomsorganisasjoner. For det var ikke et eksplisitt politisk problem. Norske ungdomsorganisasjoner, politiske som ikke-politiske, har i alle år mottatt støtte på bakgrunn av medlemstall og aktivitetsnivå. Vi så også et stygt tilfelle hos styret i Målungdommen for noen år tilbake, som jukset med fiktive kurser og seminarer, som normalt er støtteberettiget. Jeg tror begge disse eksemplene kun utgjør toppen av isfjellet, men de har i utgangspunktet lite med partistøtteordningen å gjøre. Som du nevner, kan statlig støtte være minst like problematisk som private gaver. Om man ikke snart kan finne frem til uangripelige fordelingsmetoder. Og ja, den rådende forskjellsbehandlingen må noen snart ta tak i.

Statens innflytelse

Mulig det oppfattes som søkt å stille spørsmål ved hva de store beløpene i statstøtte gjør med partiene. Om man leste mitt innlegg ville man se at det jeg reiste spørsmålet, jeg påsto ikke at det var slik. Selvsagt er dette små beløp i forhold til innholdet i statskassen. Poenget var selvsagt det motsatte. Avhengigheten skapes fordi det er helt nødvendige og store beløp for partiene, men små for staten. Det er kanskje også nødvendig å minne om at det ikke er så veldig mange år siden flere tillitsmenn i Oslo AUF måtte sone fengselsstraffer fordi de jukset med medlemslistene. For å få mer penger fra staten. Jeg synes også det er et viktig poeng om statstøtten sementerer partistrukturen pga den store forskjellen i utbetalinger. Jeg synes at det er naivt å utelate statens rolle når det gjelder den totale pengeflyten til partiene og formode at det bare er de private pengene som skaper problem.

Den ene tjenesten er den andre verdt

Det du skriver om den uproporsjonale fordelingen av midler, overrasker i bunn og grunn ikke, Sigve. På mange måter minner det om utjevningsmandat-prinsippet (http://no.wikipedia.org/wiki/Utjevningsmandat) og sperregrensen (http://no.wikipedia.org/wiki/Sperregrense), begge ordninger som også kan oppleves urettferdig, om enn av vidt forskjellige årsaker. I det alt vesentligste er jeg motstander av en fragmentert og vedtaksudyktig nasjonalforsamling, men prinsipielt er det noe som skurrer, når en stemme ikke lenger er en stemme, som tilfellet jo er for de som er så uheldig å gi partier under sperregrensen sin støtte. Det gjelder på mange måter også prinsippet om utjevningsmandater. Men alt dette blir selvfølgelig en avstikker i forhold til pengestøtte-problematikken. Som jeg skrev i en posting oppi lia her, er jo pengegaver slett ikke av ny dato, men vi er vel kanskje blitt fenomenet, og de mulige implikasjonene av det, mer bevisst de senere årene. Selv før akkurat dette problemet ble aktualisert, var tilliten til politikerne allerede heller frynset. Nå som pengespørsmålet er lenger fremme i stemmekvegets bevissthet, kommer også spørsmålet om hvem man egentlig kan stole på til å bli reist, med tiltagende styrke og hyppighet. Det syns jeg ærlig talt at hverken politikerne eller vi fortjener. Som du innledningsvis er inne på, hadde jo både Oslo Ap og Oslo KrF i dette tilfellet programfestet fjerning av slamdeponiet ved Malmøykalven. Det foreligger med andre ord ingen verdens fare for at de to partiene lar seg farge av Stordalens milde gaver – i den saken. Men så har vi naturligvis fremtidig saksbehandling, som for eksempel involverer Stordalens hoteller i byen… Er den ene tjenesten fremdeles den andre verdt, mon? Og, bare sånn for ordens skyld; pekerne i denne forumposten er ikke beregnet på deg, Sigve.

Likebehandling er nøkkelen

Pengebidrag er alltid suspekte, idet de gjør motivet for å mene det man gjør uklart. Selv om bidraget kommer a posteriori, slik tilfellet er i denne saken, kan man mistenke at politikkutformingen i partiet styres av muligheten til fremtidige inntekter. Spesielt kan dette være tilfelle i saker som ikke anses som viktige i offentligheten, men som har betydelige økonomiske konsekvenser for bedrifter og privatpersoner (som plansaker). Det blir imidlertid søkt å påstå at offentlig støtte gjør at partiene blir styrt av staten. Det er åpenbart at det foreligger en fare for en slik styring gjennom mer selektiv offentlig støtte, men selektiviteten er ikke en nødvendig egenskap ved støtten. I tillegg er støtten så liten i forhold til statens budsjetter at det blir fryktelig søkt å hevde at partiene lar skattepolitikk og budsjettering påvirkes av behovet for penger til partikassa. Imidlertid er det interessant å spørre seg om innretningen av partistøtten kan fungere konserverende med hensyn til hvilke partier som faktisk velges inn på tinget; altså at stortinget vedtar så dårlig støtte til partier som ikke kom inn ved forrige valg at de umulig kan konkurrere om stemmene ved neste valg. Eksempelvis har Ap 43 mill. i statsstøtte, mens RV har 1,4 mill. Ap har altså 30 ganger mer statsstøtte, selv om oppslutningen bare var 27 ganger større ved stortingsvalget i 2005.

Tak på pengegaver helt nødvendig

I første rekke var det nok Rune Gerhardsen og Petter Storviks fellesopptreden i Dagsrevyen som trigget min reaksjon også. På Dagsrevyens spørsmål om han ikke så betenkeligheter ved å motta pengegaver knyttet opp mot en sak, svarte Gerhardsen: "Jeg gjør ikke det, for dette er en sak vi har programfestet. Vi har programfestet en del andre saker også som noen støtter oss på grunnlag av, så dette er i tråd med gode tradisjoner." http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.3016241 Det kan han sikkert ha rett i, men han må jo ha latt siste rest av politisk gangsyn fare, når han så kritikkløst gjør TV-opptredener sammen med sin utenomordentlig PR-sugne mesén. Siden du er inne på statlige overføringer, har jeg registrert at andre har tatt til orde for det motsatte av det du foreslår, nemlig at et eventuelt bortfall av private pengegaver bør kompenseres med en økning av de statlige bevilgningene. Det var Høyres ordførerkandidat i Oslo, Fabian Stang, som luftet denne tanken i Dagbladet 2. juli i år: http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/07/02/505138.html Jeg kan være enig i at partiene behøver midler, både til valgkamp og organisasjonsdrift, og de må jo komme noensteds fra. Økt medlemskontingent vil trolig bare føre til redusert politisk engasjement. Likevel ser jeg helt klart det betenkelige i at Staten, som politikerne tross alt skal vokte, samtidig skal være deres milde velgjører. Prinsippet henger helt enkelt ikke på greip. Jeg tror også at et tak på de private, transparente donasjonenes størrelse vil være et nyttig og viktig grep. Enhver donasjon over for eksempel 100.000 kroner virker en anelse suspekt, og som fint lite annet enn nettopp et forsøk på utidig kjøp av innflytelse. Uheldigvis er det tildels slik vi altså har det i dag.

Korrupsjon?

Det er ingen tvil om at spørsmålet er berettiget. Jeg reagerte sterkt på at pengegaven fra Petter Stordalen ble ledsaget av en tur til giftdeponiet med Rune Gerhardsen. Varselklokkene burde ringt for Gerhardsen, men muligheten for eksponering i beste sendetid ble vel for fristende. Hvis jeg eller du hadde ringt Gerhardsen for å få ham til å engasjere seg i en sak, så hadde sannsynligvis svaret vært nei. Da betyr 1) pengene noe og/eller 2) hva pengene bidrar til. (I dette tilfellet eksponering i beste sendetid). Dette er en fare for demokratiet. På samme måte er det en fare for demokratiet når LO ved å bruke sine medlemmers penger, får Arbeiderpartiet til å endre sin politikk i en mer venstredreining, samtidig som de får medlemmer i sentralstyret. Jeg vil holde på muligheten for private donasjoner til partier. De må da selvsagt være åpne, uansett størrelse. Jeg vil imidlertid ha et system som i USA der det er begrensninger på donasjonens størrelse. I Norge ville jeg satt den til 100 000,- pr. giver pr. år. Et annet aspekt ved pengestøtte som sjelden diskuteres, er den offentlige pengestøtten til partiene. Er den helt uproblematisk? Jeg synes ikke det. I dag får partiene over 80% av sine midler gjennom offentlige midler. Det innebærer at partier som bl. a. skal være borgernes mulighet til å kontrollere staten, kan gjennom å motta statsstøtte, bli kontrollert av statsmakten. Forskjellen på frivillige org. og partier er jo at partiene er det som binder makthavere og samfunnets medlemmer sammen. Dette er et poeng ved partistøtte som normalt ikke diskuteres, men som burde stå på agendaen like ofte som private gaver til partiene.

Partienes pengegaver - reinspikka korrupsjon?

Pengergaver til partiene, både fra organisasjoner og privatpersoner, er et like gammelt fenomen som demokratiet selv. Det er følgelig ingen nyhet når hotelleier Petter Stordalen i dag gjør kjent at han har donert valgkampmidler til KrF og Arbeiderpartiet i Oslo, fordi de to partiene arbeider for å få fjernet giftdeponiet i indre Oslofjord. Hotelleieren, som kanskje er mer kjent for å fronte miljøsaker enn selv å bidra til å redde miljøet, er i så måte i godt selskap. LO har siden Arbeiderbevegelsens tilblivelse trådt støttende til overfor Arbeiderpartiet, mens NHO (tidl. NAF) i alle år har støttet Høyre. Nylig ble det også kjent at styregrossist Stein Erik Hagen flyttet sine donasjoner fra Høyre til Frp. Vi er vant til slikt. Det som fikk meg til å reagere en anelse da Stordalen-stuntet i dag ble kjent, var hotelleierens åpenlyse flagging, noe som i bunn og grunn er nytt (kanskje en anelse noveau riche?) i den hjemlige andedammen. At partienes støttespillere tauer byrådslederkandidater med seg på reportasjetur med Dagsrevyen, kan få noen hver til å sette søndagskaffen i halsen. Men skal vi nå angripe problemstillingen på et bredere, noe mer prinsipielt grunnlag, hvor sannsynlig er det at KrFs og Aps lokalpolitikere gir Choice Hotels fortrinn i behandling av skjenkebevillinger og byggesaker (med mye mer), for å unngå fremtidig bortfall av milde valgkampgaver? Er det en ting politikere svært ugjerne ser, er det at taburetter forsvinner til konkurrerende partier, noe en styrket, sponset valgkampinnsats tross alt vil kunne bidra til å motvirke. Tanken på et slikt scenarium er vel ikke helt fremmed, er den?

For negativt fokus i pressen?

Under kallenavnet Genese skriver Fred Rune Rahm en uhyre interessant aktualitetsblogg, der han tar for opp saker som ofte befinner seg et stykke på siden av det mediale hovedtråkket, krydret med personlige betraktninger -- og svært ofte med en ytterst positiv innfallsvinkel. I en posting i går spør han om ikke pressen under ett er for opptatt av å vinkle sakene sine negativt, i det minste at den kanskje er i overkant flink til å grave opp møkk, og hovedsakelig rette lesernes oppmerksomhet mot alt som er galt i denne jammerdal. Og han har jo et poeng. Du kan lese den uavkortede bloggposten hans her: http://viamag.net/test/?p=711 Når han spør hvorfor det er slik, er nok svaret enklere enn vi tror: Journalister og avisredaksjoner blir normalt gjort oppmerksom på gladsaker og positivt vinklede tidender av de som selv står bak de oppløftende nyhetene, typisk organisasjoner og virksomheter som, gjennom sine prestasjoner, har oppnådd gledelige resultater av noe slag. Slike saker får pressen deisende i fanget rett som det er, oftest i form av pressemeldinger, uten å løfte så mye som en finger. I fagkretser anses det ingen journalistisk prestasjon å resirkulere gratisstoff. De dårlige nyhetene derimot, de selskaper, organisasjoner og enkeltpersoner helst hadde sett aldri kom allmennheten for øre, gjemmes bort og kamufleres på et slikt vis at pressens penneknekter faktisk må legge et stykke arbeid for dagen, noe som rimelig nok avstedkommer skulderklapp og applaus fra de skrivende horder. Se på Pulitzer. Se på norske SKUP. Det handler i det alt vesentligste om gravende journalistikk; saker noen helst skulle ha unntatt offentlighet. Deri ligger nok svaret på pressens voldsomme fokus på det negative. Yrkesstolthet, heder og berømmelse, simpelthen.

Nedtur for blodtørstige journalister

Kontreadmiral Atle Karlsvik ble i dag frikjent på alle punkter, etter tiltalen om økonomisk utroskap og grov uforstand i tjenesten: http://depesjer.no/nyheter/aktualitet/innenriks/karlsvik_blankt_frifunnet Saken tones ned i de ulike nettavisene, ulikt hva tilfellet hadde vært dersom han ble funnet skyldig. I Depesjer har vi, så lenge saken har pågått, konsekvent unngått å nevne den, slik vi har for praksis under pågående rettsforhandlinger. Videre tar vi kun opp saker der tiltalte frifinnes etter lang og smertefull prosess, med høy mediefaktor. I slike tilfeller gir vi gjerne saken en fremtredende plass på forsiden, slik vi i dag har gjort med Atle Karlsvik. Er det bare meg… eller er det litt underlig at kun saker som gir mulighet for uthengning er interessant for mediene? P.S. Jeg har ingen annen forbindelse med Karlsvik enn at jeg en gang i tiden tjenestegjorde i samme forsvarsgren som ham. P.P.S. kl 17.22: Det ser ut til at det begynner å demre for et par av nettavisene at en frifinnelse kan være like interessant som en saftig domfellelse. Kudos til de det gjelder (selv om erkjennelsen åpenbart satt langt inne).

Kun ressurser til det aller viktigste

Hei, Camilla. Det hadde vært helt vidunderlig å ha en nyhetsredaksjon i Depesjer, som hadde gjort det mulig å dekke hele nyhetsbildet. Som tingene står, er jeg henvist til utelukkende å dekke det aller aller viktigste (og kanskje er nettopp dét hva noen finner så nyttig ved tjenesten?). Jeg forsøker også å unngå spekulasjonsjournalistikk, så som at den kvinnelige, britiske fangen i iransk varetekt kanskje vil bli frigitt: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/irak/article1712882.ece For alt hva jeg, og, i dette tilfellet; Aftenposten, vet, blir også resten av mannskapet satt fri. Vi kan spekulere i det uendelige. Men jeg kommer tilbake til saken dersom hun faktisk frigis. Hvis funnene politiet i de aktuelle EU-landene gjør avslører at de mistenkte embetsfolkene er mer enn mistenkt for korrupsjon, begynner dette å bli interessant også for Depesjer (skjønt kanskje ikke mer interessant enn at det befinner seg forbrytere -- også i de landene. Krimjournalistikk har, i alle fall hittil, ikke vært et Depesjer-spesiale). Foreløpig får du nøye deg med mitt stille hjertesukk over manglende ressurser til en bredt anlagt nyhetsdekning. Likevel: Fokus på det aller viktigste er kanskje også nettstedets styrke. Håper jeg. Hvis det skal bli noe av min datters bursdagsselskap i ettermiddag, må jeg nok til dels la nyhetsbildet fare i dag. Det er på det nivået vi befinner oss, er jeg redd. :-)

EU

Hei! Er ikke dette litt viktig a.. http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1711215.ece mvh. Camilla Fadum

Storm i vannglass

Som med så mange verbale slagsmål, viser det seg i ettertid at ordskiftet var på sitt heteste da det pågikk. Nå som gemyttene har lagt seg, kan vel alle stort sett være enig om at disputten var en storm i et vannglass. Likevel var jeg, i alt det vesentligste, enig med Gaarders påstander. Det jeg likevel, og fortsatt, ikke forstår, er hvordan israelere, andre jøder og kristne sympatisører kunne la seg ergre av en som har utmerket seg på helt andre områder enn akkurat dette. Jeg forstår verdien av at Gaarder, i kraft av sin fremskutte litterære (og pseudofilosofiske) posisjon, ytrer seg om dette og hint. Ethvert tema han måtte finne det opportunt å ta for seg, vil være sikret oppmerksomhet. Men rollen som profilert forfatter gjør ham ikke nødvendigvis spesielt innsiktsfull. Dersom basehoppernes manglende respekt for egne liv, pårørende og redningspersonell av en eller annen grunn skulle ergre Jostein Gaarder, til de grader at han skulle føle seg tvunget til å begå en kronikk om emnet, slik israelernes krig mot Hizbollah gjorde det i sommer, syns jeg ikke vi skal tillegge meningene hans større vekt enn andre lekfolks. For det var i lekmanns kraft han uttalte seg. Det er også årsaken til at jeg lot meg forbløffe over responsen på sommerens Gaarder-kronikk.

Feilpostet foruminnlegg?

Hei, N M. Er det lange sitatet i denne forumposten limt inn ved en glipp eller var det noe du ville fortelle om det? Det beste ville nok ha vært om du omtalte Kong Abdullahs brev/tale med en peker, der du gir til kjenne ditt syn på det. Lange forumposter av denne typen blir neppe lest. Kunne du tenke deg å redigere forumposten i hht de nevnte momentene? I motsatt fall er jeg redd vi blir nødt til å fjerne den, så vi ikke skaper presedens for lignende tilfeller. Ha en fortsatt fin helg! :-)

- skape brudulje? Eller la vær og la gå?

hadde ikke Gaarder - (som ikke trenger frykte norsk-boikott av sin litteratur) uttalt seg så sterkt som han gjorde, ville sannsynligvis hele Israel-Libanoon konflikten denne sommeren blåst mediahusene forbi som en nyhetsstory vi ikke ble personlig involvert i. Takk Gaarder.

His Majesty King Abdullah II - Copied from http://www.jordanembassyus.org/hmka03072007.htm

His Majesty King Abdullah II Address by His Majesty King Abdullah II Joint Meeting of Congress March 7, 2007 Washington, DC In the Name of God, the Compassionate, the Merciful. Madam Speaker, Mr. Vice President, Honorable Senators and Members of Congress, My friends, Thank you for such a warm welcome. It is an honor to stand, as my father did, before this historic institution. Allow me to thank you, on behalf of all Jordanians. Jordan and the United States have had a long friendship. It is a special privilege to be here in the year that the American Congress welcomes its first woman Speaker, and its first Muslim-American member of Congress. These milestones send a message around the world about the America I know so well, a place where individuality is nurtured, a place where hard work is rewarded, a place where achievement is celebrated. The America I know so well believes that opportunity and justice belong to all. In my days in Massachusetts, I also learned something of New England virtues. There wasn’t actually a law against talking too much, but there was definitely an attitude that you didn’t speak unless you could improve on silence. Today, I must speak; I cannot be silent. I must speak about a cause that is urgent for your people and for mine. I must speak about peace in the Middle East. I must speak about peace replacing the division, war, and conflict that have brought such disaster for the region and for the world. This was the cause that brought my father King Hussein here in 1994. With Israeli Prime Minister Yitzhak Rabin beside him, he spoke of a new vision for the Middle East. Their courageous work for peace received bipartisan support from your leaders. And there was tremendous hope for a new era. There was tremendous hope that people would be brought together. There was tremendous hope that a final and comprehensive settlement of all the issues would be achieved. Thirteen years later, that work is still not completed. And until it is, we are all at risk. We are all at risk of being victims of further violence resulting from ideologies of terror and hatred. It is our greatest and most urgent duty to prevent such dangers to our region, to your country and to the world. The choice is ours: an open world full of promise, progress and justice for all; or a closed world of divided peoples, fear, and unfulfilled dreams. Nothing impacts this choice more than the future of peace in the Middle East. I come to you today at a rare, and indeed historic, moment of opportunity, when there is a new international will to end the catastrophe. And I believe that America, with its enduring values, its moral responsibility, and yes, its unprecedented power, must play the central role. Some may say, ‘Peace is difficult, we can live with the status quo.’ But, my friends, violent killings are taking place as part of this status quo. Palestinians and Israelis are not the only victims. We saw the violence ricochet into destruction in Lebanon last summer. And people around the world have been the victims of terrorists and extremists, who use the grievances of this conflict to legitimize and encourage acts of violence. Americans and Jordanians and others have suffered and survived terrorist attacks. In this room, there are representatives of American families and Jordanian families who have lost loved ones. Thousands of people have paid the highest price, the loss of their life. Thousands more continue to pay this terrible price, for their loved ones will never return. Are we going to let these thousands of lives be taken in vain? Has it become acceptable to lose that most basic of human rights? The right to live? The status quo is also pulling the region and the world towards greater danger. As public confidence in the peace process has dropped, the cycle of crises is spinning faster, and with greater potential for destruction. Changing military doctrine and weaponry pose new dangers. Increasing numbers of external actors are intervening with their own strategic agendas, raising new dangers of proliferation and crisis. These are groups that seek even more division: faith against faith, nation against nation, community against community. Any further erosion in the situation would be serious for the future of moderation and coexistence, in the region and beyond. Have we all lost the will to live together in peace celebrating one another’s strengths and differences? Some may say, ‘But there are other, urgent challenges.’ How can there be anything more urgent than the restoration of a world where all people, not only some people, all people have the opportunity to live peacefully? This is not only a moral imperative, it is essential to the future of our world, because long-term, violent crisis is the enemy of all global prosperity and progress. Certainly, our era faces critical issues. There is great public concern here, just as in our region, about the conflict in Iraq. The entire international community has vital decisions to make about the path forward, and how to ensure Iraq’s security, unity, and future. But we cannot lose sight of a profound reality. The wellspring of regional division, the source of resentment and frustration far beyond, is the denial of justice and peace in Palestine. There are those who say, ‘It's not our business.’ But this Congress knows: there are no bystanders in the 21st Century, there are no curious onlookers, there is no one who is not affected by the division and hatred that is present in our world. Some will say: ‘This is not the core issue in the Middle East.’ I come here today as your friend to tell you that this is the core issue. And this core issue is not only producing severe consequences for our region, it is producing severe consequences for our world. The security of all nations and the stability of our global economy are directly affected by the Middle East conflict. Across oceans, the conflict has estranged societies that should be friends. I meet Muslims thousands of miles away who have a deep, personal response to the suffering of the Palestinian people. They want to know how it is, that ordinary Palestinians are still without rights and without a country. They ask whether the West really means what it says about equality and respect and universal justice. Yes, my friends, today I must speak. I cannot be silent. Sixty years of Palestinian dispossession, forty years under occupation, a stop-and-go peace process, all this has left a bitter legacy of disappointment and despair, on all sides. It is time to create a new and different legacy, one that begins right now; one that can set a positive tone for the American and Middle East relationship; one that can restore hope to our region’s people, to your people, and to the people of this precious world. Nothing can achieve that more effectively, nothing can assert America’s moral vision more clearly, nothing can reach and teach the world’s youth more directly, than your leadership in a peace process that delivers results not next year, not in five years, but this year. How do we get there? Not by a solution imposed by one side. A lasting peace can only be built on understanding, agreement and compromise. It begins with courage and vision. We, all of us, must take risks for peace. The Arab states recognized that reality in 2002, when we unanimously approved the Arab Peace Initiative. It puts forward a path for both sides, to achieve what people want and need: a collective peace treaty with Israel and normal relations with every Arab state, collective security guarantees for all the countries of the region, including Israel, an end to the conflict, a dream every Israeli citizen has longed for since the creation of Israel, and an agreed solution to the refugee problem, a withdrawal from Arab territories occupied since 1967, and a sovereign, viable, and independent Palestine. The commitment we made in the Arab Peace Initiative is real. And our states are involved in ongoing efforts to advance a fair, just, and comprehensive peace. His Majesty King Abdullah Bin Abdul Aziz of Saudi Arabia initiated the 2002 proposal; today, he continues to rally international support. Momentum is also building among Muslim countries outside the Arab world. Ten days ago, in Islamabad, the foreign ministers of key Muslim states met. They came together to assure Palestinians and Israelis that they are not alone, that we back their effort to make and build peace. The goal must be a peace in which all sides gain. It must be anchored in security and opportunity for all. It must be a peace that will free young Palestinians to focus on a future of progress and prosperity. It must be a peace that makes Israel a part of the neighborhood, a neighborhood that extends from the shores of the Atlantic Ocean, across the breadth of the southern Mediterranean, to the coast of the Indian Ocean. It must be a peace that enables the entire region to look forward with excitement and hope, putting its resources into productive growth, partnering across borders to advance development, finding opportunities, and solving common challenges. This goal is visionary, but my friends, it is attainable. History shows that longtime adversaries can define new relationships of peace and cooperation. The groundwork for a comprehensive, final settlement is already in place. At Taba, as in the Geneva Accords, the parties have outlined the parameters of the solution. But we need all hands on deck. The international community, especially the United States, must be engaged in moving the process forward to achieve real results. Above all, we must make our process serve our purpose. We must achieve an agreed solution to the conflict. Madam Speaker, Mr. Vice President, Honorable Members, Your responsibility today is paramount. Your potential to help Palestinians and Israelis find peace is unrivalled. This is because the people of the region still regard the United States as the key to peace, the one country most capable of bringing the two sides closer together, holding them accountable, and making a just settlement reality. Time after time, there has been progress towards peace when Americans have actively engaged. Camp David, Madrid, Wye River: nearly every breakthrough was accomplished when America was determined to help the parties succeed. On behalf of all those who seek and strive for peace in my part of the world, I ask you now to exert that leadership once again. We ask you to join with us in an historic effort of courage and vision. We ask you to hear our call, to honor the spirit of King Hussein and Yitzhak Rabin, and help fulfill the aspirations of Palestinians and Israelis to live in peace today. Let me reaffirm that Jordan is committed to playing a positive role in the peace process. It is part of our larger commitment to global co-existence and progress. Ours is an Islamic country with a proud record of diversity, moderation, and shared respect. Allow me to say, we thank the Congress and the Administration for supporting Jordan’s progress and development. I deeply value the partnership between our peoples, and the contributions of so many Americans to the future of our country. My friends, “A decent respect for the rights and dignity of all nations, large and small.” That’s how President Roosevelt – the great F.D.R. – described the basis of American foreign policy. He pledged American support for the four freedoms, freedom from fear, freedom from want, freedom of speech, and freedom of religion, everywhere in the world. The Four Freedoms speech was given right here, before Congress. And that’s entirely fitting. Because it is here in the People’s House, that the voices and values of America have made hope real for so many people. Today, the people of the Middle East are searching for these four freedoms. Today, the people of the Middle East are searching for new hope, hope for a future of prosperity and peace. We have seen the danger and destruction of violence, hatred, and injustice. But we have also seen what people can achieve when they are empowered, when they break down walls, when they commit to the future. And we know that Middle East peace can be a global beginning, creating new possibilities for our region and the entire world. We look to you to play an historic role. Eleven American presidents and thirty American congresses have already faced this ongoing crisis. For not the future generation, but the generation alive today, let us say together: No more! Let us say together: Let’s solve this! Let us say together: Yes, we will achieve this! No Palestinian father should be helpless to feed his family and build a future for his sons and daughters. No Israeli mother should fear when her child boards a bus. Not one more generation should grow up thinking that violence and conflict are the norm. As Roosevelt also said, “the justice of morality must and will win in the end.” But he knew that it was up to responsible nations to stand up for justice when injustice threatens. This is our challenge as well. And we must not leave it to another generation to meet this challenge. Thirteen years ago, my father was here to talk about his hopes for peace. Today, we are talking about a promise that is within our reach. We can wait no longer and that is why I am here before you. We must work together to restore Palestine, a nation in despair and without hope. We must work together to restore peace, hope and opportunity to the Palestinian people. And in so doing, we will begin a process of building peace, not only throughout the region, but throughout the world. How much more bloodshed and how many more lives will it cost for this grave situation to be resolved? I say: No more bloodshed and no more lives pointlessly taken! The young boy, traveling to school with his brother in Palestine, let him have a life of peace. The mother, watching with fear as her children board a bus in Israel, let her have a life of peace. The father in Lebanon, working hard to provide an education for his children, let him have a life of peace. The little girl, born in Iraq, with her wide eyes full of wonder, let her have a life of peace. The family, together eating their evening meal, in Asia, Africa, North America, South America, Europe, Australia, and the Middle East, let them all have a life of peace. Today my friends, we must speak; we cannot be silent. The next time a Jordanian, a Palestinian, or an Israeli comes before you, let it be to say: Thank you for helping peace become a reality. Thank you very much.

Monden

Når du slo opp på engelsk, var det då på mundane? For det har jo aldri tyda noko meir enn dagligdags og ordinær. Det dreier seg nok om ein eller annan gnom i historien som ikkje kunne engelsk, men var god på norske ordbøker. Personleg er eg så monden at eg aldri har høyrt ordet nytta på norsk. Tolk det som du vil.

Ad: Det gode med det onde

Hei, Igor. Det du skriver om forsideluftighet har vi notert oss bak øret. For det er ikke mye tvil om at du har rett. Ønsket om å favne bredt og samtidig presentere det hele noenlunde ryddig, har avstedkommet noen kompromisser. Jeg tror likevle forsiden vår inneholder langt mindre støy enn hva du finner i de etablerte nettavisene. Da jeg startet Depesjer 10. februar i fjor (du store, vi har passert ettårsdagen), var tjenesten lagt opp akkurat som, i webteknisk sammenheng, antikvariske Arts & Letters Daily http://www.aldaily.com. Siden har tjenesten utviklet seg radikalt, og ennå gjenstår det svært mye. Det du er inne på vil så avgjort bli tatt i betraktning. Tusen takk!

Det gode med det onde

Å få ferdig filtrerte nyheter, er som å få ferdig filert fisk. Renset for ekle ben eller andre irritasjonsmomenter. Når det er sagt har jeg fremdeles problemer med forsiden. For min del ser det ut som om Einsteins informasjonsbombe eksploderte i index.html-filen. Alt for mye informasjon, og alt for lite tid til å filtrere. Jeg skal begynne å bruke RSS-feeden hvor jeg får alt på oversiktlige lister, men det spørs om jeg vil benytte forsiden deres meget. Less is more, keep it simple osv osv. Google er et godt utgangspunkt for alle. Det er en grunn til at de slo Yahoo og Alta Vista. Den neste store avisen vil forstå verdien av luft og oversiktlighet. Men det er min mening, og min bakgrunn fra markedsavdelinger korrupterer nok tankegangen min. Når det kommer til depesjer og borgerjournalistene som konsept og innhold, er jeg hode-over-tastaturet begeistret.

Det mondene: Elegant eller hverdagslig?

Jeg har bestandig ligget under for villfarelsen(?) at det mondene betegner det verdslige – det hverdagslige, om man vil. Når jeg har sett folk omtale det mondene som det elegante eller det verdensvante, har jeg følgelig steilet i mitt stille sinn – naturligvis uten å påtale misforståelsen (eller det jeg har ment var en misforståelse). Nå ser jeg imidlertid at Bokmålsordboka definerer begrepet slik: monde'n a1 (gj fr fra lat. mundanus 'verdensborger', av mundus 'verden') flott, verdensmessig, elegant, fasjonabel et m-t hotell / en m- kvinne / ha m-e vaner Merriam-Webster derimot, later til å helle til "min" definisjon (spesielt i sitt andre punkt): 1 : of, relating to, or characteristic of the world 2: characterized by the practical, transitory, and ordinary : COMMONPLACE Definisjonene forekommer meg diametrale motsatser. Synspunkter, noen?

Språk

Disputt om rettskrivning, språknormer og alt som ellers er forbundet med tale og ord.

Kjærlighet, svik og hevn

Siden ingen som faktisk har lest boken svarer, forsøkte jeg å finne ut litt, men ble nok ikke stort klokere enn deg. I norske Wikipedias artikkel om "Sorgenfri" heter det blant annet at Harry Hole gjennom hele boken må "krige om kjærlighet, svik og hevn". Utover det må det vel sies om Nesbøs bøker at de primært er skrevet for underholdningens skyld. På akkurat dét punktet later det da også til at han har lyktes. Med litt velvilje kan man kanskje tillegge boken en intensjon om å formidle den tiltakende råskapen i samfunnet under ett, i og med bankranets utenomordentlige brutalitet. Ved nærmere ettertanke har skjønnlitteraturen strengt tatt behandlet emnet ganske likt til alle tider. For spenningens skyld, tross alt. Jeg håper noen med faktisk innsikt i boken - og et eventuelt bærende tema - kjenner sin besøkelsestid, helst før du skal avlevere særemnet. Lykke til, i alle fall.

Sorgenfri

Noen her som har lest Sorgenfri? Genial bok! Skal ha om den på Særemnet mitt neste tirsdag... Men er det noen her som vet om boken tar opp noen tema? Jeg har konkludert med at den ikke gjør det.. Kan det stemme?

Joda

Dersom ein trur ein oppnår noko, er det berre å ropa ut. Om noko er feil i lovgjevinga meiner eg ein skal sei ifrå, men haldningar som dette kan ein gjera lite med. Dei som meiner menn i beste fall er svin kjem til å halde fram med det, kva argument du enn kjem med. Då vert ein berre atter ei stemme i støyen.

men likevel

... må det være lov å ta til motmæle mot "menn-er-overgripere-eller-i-hvertfall-svin-og-ikke-under-noen-omstendighet-like-"egnet omsorgsperson"-som-kvinner" - holdningene ? ?

Begrenset mediemangfold gjør vel nyhetsbildet litt kjedelig

Tror du har rett i at mange nordmenn er lei av å høre om fugleinfluensa. Når nesten alle riksavisene dekker temaet på samme måte og debatt ikke forekommer blir det jo kjedsommelig etter hvert. Mye omskriving av de samme nyhetsmeldingene fra NTB fremfor selvstendig skrevne artikler gjør vel heller ikke situasjonen noe bedre. Denne uken var FNs koordinator for fugleinfluensa David Nabarro i Norge og hadde møter med helseministeren, landbruksministeren og utenriksministeren. I internasjonale medier kunne man lese om offentliggjøringen av en større rapport utarbeidet av et WHO-ekspertpanel som advarer om at man ikke har noen garanti for at dødeligheten vil synke under dagens 60% ved en H5N1-pandemi. Sykepleien.no og VG ser ut til å være de eneste norske aviser som omtalte David Nabarros besøk. Ikke en eneste norsk avis ser ut til å ha omtalt WHO-rapporten. Jeg synes det er for dårlig. Det hadde vært naturlig at riksmediene dekket disse sakene bredt. Kanskje intervjuet David Nabarro når han var i Norge eller spurt Sylvia Brustad om hun har en kommentar til den nye WHO-rapporten. http://www.sykepleien.no/article.php?articleID=12439 http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=135974 http://www.cbc.ca/cp/health/061102/x110236.html

...till death do us part

Eg skreiv eit kåseri på gymnaset med tittelen kvinnekampens siste spilleminutt. Eg var så møkk lei heile kvinnekampen den gongen at eg ikkje kunne fordra mitt eget kåseri, og det hadde nok andre (spesielt dei som er eldre enn meg) vært lenge. Eg fekk i alle fall skryt for å vera flink å spela med ord. Jaja. Det som slår meg er at me nok har nådd aequilibrium. Det maset som er om både manns- og kvinnekamp kjem til å halde fram så lenge det finst to kjønn. Derav tittelen på denne posten.

Kanskje folk er lei?

Etter all dekninga i media av SARS-utbruddet i 2003, er folk kanskje rett og slett lei av å høyre om slikt? Av litt over 8000 smitta, omkom litt under 800. Det er mykje, men folk flest tenkjer nok at 800 på verdsbasis ikkje er eit spesielt stort tal. Når SARS-katastrofa aldri heilt tok av, går massane lei maset. Det var mykje i media i ein periode om H5N1, men så skjedde det ingenting på ei stund. Då forsvinn interessen. Det gjeld alle typar nyhende. Det dukka til tømes opp ein del stoff om Darfur for litt sida, men konflikta har pågått i fleire lange år utan at me høyrte noko som helst. Og det er ikkje den einaste krigen som nesten går i gløymeboka (http://www.globalsecurity.org/military/world/war/). Addendum: Oppdaga tilfeldigvis http://palode.blogspot.com/2006/08/i-stedet-for-diskutere-gaarder.html ei stund etter eg posta denne.

Pandemifaren - hvorfor ingen bred debatt i riksmediene?

Her er en tekst som kanskje kan interessere noen. Hilsen Snoopy -------------------------------------------------- dokument start -------------------------------------------------- Pandemifaren - hvorfor ingen bred debatt i riksmediene? Av: "anonym" - 15. oktober 2006 Mye spalteplass har vært viet til fugleinfluensa i norske medier det siste året, men det kan stilles spørsmål ved om informasjonen som har blitt formidlet har gjort nordmenn bedre informert. Helsemyndighetene har ivret etter å tone ned pandemifaren ved å gjenta et mantra om at fugleinfluensa er en dyresykdom som innebærer liten fare for mennesker. Og det har blitt hevdet fra offentlig hold at faren for at en influensapandemi skal oppstå er liten og at dødeligheten ved en fremtidig pandemi kan forventes å bli moderat. At et nesten samlet norsk pressekorps har valgt å ukritisk videreformidle dette optimistiske budskapet er ikke uproblematisk, da virkelighetens realiteter er langt mindre hyggelig lesning. For virkeligheten er absolutt ikke slik norske myndigheter vil ha det til. Mange virus-forskere beskriver nemlig en meget alvorlig situasjon, og vitenskapsmenn over hele verden ringer nå så kraftig i varselklokkene at man må nesten være døv for ikke å høre det. Anerkjente fagfolk tegner et trusselbilde av H5N1-viruset som er egnet til å skremme vannet av noen og enhver. Ifølge Verdens Helseorganisasjon og flere fremtredende virologer over hele verden, inkludert Professor Lars Haaheim ved Influensasenteret ved Universitetet i Bergen og medlem av Pandemikomiteen, representerer den nåværende utgaven av H5N1-viruset en tikkende bombe med potensiale til å forårsake en global influensapandemi med alarmerende høye dødstall. I indonesia er det allerede dokumentert at viruset har smittet i tre ledd. Pasient-mortaliteten i Indonesia var pr. 15. juni 2006 på hele 75%, et mildt sagt fryktinngytende tall uansett hvordan man snur og vender på det. Forhåpentligvis vil en eventuelt pandemisk utgave av viruset ha lavere mortalitet, men at dødeligheten ved en H5N1 pandemi kan bli veldig høy hersker det liten tvil om blant mange av verdens mest erfarne influensaeksperter. The "grand old man" i influensaforskning Robert Webster, som i 1957 påviste at fugleinfluensa-virus kan gi opphav til pandemiske influensavirus som mennesker ikke har antistoffer mot, advarer i amerikanske medier om at H5N1-viruset er spesiellt aggresivt og kan tenkes å forårsake en pasient-mortalitet på 50% i en pandemisk utgave. Professor Lars Haaheim har uttalt i et intervu med iBergen.no at vi vil være heldige om dødeligheten kommer så langt ned som ved Spanskesyken i 1918 (mortalitet på 1-2 %) skulle en H5N1-pandemi oppstå. Dr. Olav Hungnes, forsker ved Folkehelseinstituttet og leder for Verdens Helseorganisasjons nasjonale influensasenter i Norge, og også medlem av Pandemikomiteen, sier i et intervju med Bioingeniøren at H5N1-viruset er uvanlig aggresivt og at hvor mye lavere dødeligheten blir hvis viruset forårsaker en pandemi, er ren gjetning. Statsstipendiat Olav Albert Christophersen og førsteamanuensis Anna Haug ved Universitetet for miljø- og Biovitenskap skriver i en kronikk i Nationen at en influensapandemi med 50% dødelighet ikke er noe utenkelig scenario ut i fra det man i dag vet om egenskapene til ulike influensastammer som nå er i sirkulasjon. Det bør være av stor almenn interesse og stor samfunnsmessig betydning at flere norske forskere advarer så sterkt om at en meget alvorlig influensapandemi kanskje er like om hjørnet. Man kan ikke annet enn å undres over at ikke norsk presse i større grad finner det riktig og viktig å formidle slike faglig begrunnede synspunkter til et bredere publikum. Det er naturlig å tro at myndighetene har forespurt mediene om å vise "tilbakeholdenhet" i dekningen av fugleindluensa, kanskje med henvisning til at dette ifølge deres vurderinger kan være av betydning for rikets sikkerhet. Bare tiden vil vise om myndighetene og pressen her har foretatt kloke avgjørelser. Det kan imidlertid konstateres at norsk presse stort sett har valgt å gjengi, ofte så og si ordrett, det unisone budskapet fra statlige departementer og institutter om at det er liten grunn til bekymring. Det virker som om pressen temporært har glemt at myndighetsinstanser også kan ta feil eller til og med komme i skade for å misbruke sin makt. Hva var nå fordelene med en fri uavhengig presse igjen, kan man bli fristet til å spørre. Hvor er den pressen som når det virkelig gjelder tør forsvare fri informasjonsflyt og meningsutveksling? Det vil selvsagt alltid være en fare for at pressefrihet kan føre til komplikasjoner i nasjonal planlegging og organisering av sikkerhetsmessig betydning. Men man må ikke helt glemme at en åpen demokratisk debatt, også om temaer som kan være av betydning for landets sikkerhet, har noen ikke ubetydelige fordeler. TV2 dokumentaren "Frykten for frykten" står frem som et uvanlig og interessant bidrag fra norsk presse i dekningen av pandemifaren, med sin grundige belysning av norske myndigheters håndtering av risikokommunikasjon. Nationen skiller seg også ut fra det generelle mediebildet den senere tid ved å ha publisert en serie tankevekkende kronikker av Olav Albert Christophersen og Anna Haug. Hverken Tv2 dokumentaren eller artiklene i Nationen resulterte imidlertid i noen bred debatt i riksmediene slik som ofte er vanlig, og som man kanskje kunne ha forventet tatt i betraktning temaets viktighet. På bakgrunn av at myndighetene har fått en uvanlig "snill" behandling av norske medier i fugleinfluensa og pandemispørsmål og slik fått muligheten til å forme folkeopinionen i en bestemt retning, kan det være interessant å se nærmere på hvorfor budskapet fra norske myndigheter ikke samsvarer med den virkeligheten talsmenn fra Verdens Helseorganisasjon og ledende internasjonale influensaforskere beskriver. En hovedgrunn er nok det TV2 dokumentaren "Frykten for frykten" belyser godt, nemlig at norske myndigheter kan se ut til å ha en overdrevet frykt for at at befolkningen skal føle frykt, og ikke forstår betydningen av frykt som en viktig mobiliseringsmekanisme i en faresituasjon. Det er en grunn til at mennesker har en utviklet fryktfølelse, og alle frykt-motiverte handlinger resulterer ikke nødvendigvis i irrasjonelle panikk-handlinger. Frykt kan for eksempel få oss til å unngå farer og få oss til være forberedt på at ting kan gå galt. En annen grunn kan være at vi lever i en tid hvor regjering, departementer og statlige institutter benytter seg av kommunikasjonsrådgivere, såkalte spinn-doktorer. Det er mildt sagt uheldig at kommunikasjonsrådgivere trenet i "spinn" har redusert inflytelsen til forskere og andre spesialister i statlige organer. I et så alvorlig spørsmål som pandemifaren, vil det lett kunne oppstå veldig kjedelige situasjoner av betydning for landets sikkerhet hvis kommunikasjons-ekspertene tar seg vann over hodet i naturfaglige spørsmål de egentlig ikke har gode nok forutsetninger for selv å forstå. Det er naturlig å stille spørsmål ved om landet virkelig er tjent med den informasjonen som har blitt servert. Folkevalgte representanter og statlige organer, godt hjulpet av norske riksmedier, har nå fundamentert et vrengbilde hos folk flest som feilaktig avdramatiserer situasjonen. Et grellt eksempel var når Landbruks og matminister Terje Riis-Johansen opptrådde i en 1. aprilspøk om fugleinfluensa på NRK-nyhetene og harselerte med bekymring over at kjæledyr vil kunne fungere som smittespredere av H5N1-virus (noe som ikke kan utelukkes og er gjenstand for internasjonal forskning). Hvordan kan det være en styrke for Norge som nasjon at den norske befolkning blir ført bak lyset på denne måten? Norske myndigheter insisterer på at personlig engasjement er unødvendig, og insinuerer at det er på grensen til hysteri å engasjere seg. Det er som om man glemmer helt at ikke all bekymring er uttrykk for overdrevet frykt eller defaitisme. Det er for eksempel ikke hysterisk å anskaffe redningsvest til båten eller overdrevet pessimistisk å tenke over hvordan man skal kunne hjelpe barnet sitt til å ferdes tryggere i trafikken. Noen vil kanskje ikke ønske å tenke over ting som kan gå galt, og det må man jo akseptere. Men det er virkelig grunn til å stille spørsmål ved om vi som nasjon kanskje gjør oss selv en bjørnetjeneste av gigantiske proporsjoner ved å utelate skumle fakta om fugleinfluensa og pandemi fra den offentlige debatt i det omfang som gjøres i norske medier nå. Hvis en alvorlig pandemi rammer oss om noen måneder, slik Verdens Helseorganisasjon frykter kan skje, vil nok få bekymre seg over mangler ved norsk presse og statlig risikokommunikasjon. Døde familiemedlemmer vil sette ting i et annet perspektiv, og folk vil brått få viktigere ting å tenke på enn å dvele over hva som kunne vært gjort anderledes. Men mens vi venter har vi mulighet til å diskutere hvordan vi som samfunn kan forberede oss for å redusere dødeligheten så mye som mulig. Er det virkelig klokt at hvermansen ikke engasjerer seg eller foretar seg noe? Er det helt bortkastet å anskaffe et lite lager av mat og personlige medisiner slik amerikanere blir oppfordret til av sine helsemyndigheter? Vil det virkelig være mulig å skaffe pandemivaksine til befolkningen i tide slik myndighetene sier? Og, kan det tenkes at Tamiflu-lageret helse og omsorgsminister Sylvia Brustad så ofte snakker om gir oss en form for falsk trygghet som hindrer bredere engasjement i befolkningen? Det er mange praktiske spørsmål hvor det kan tenkes at samfunnet kan ha nytte av flere kreative løsningsforslag, enn det myndighetene selv vil kunne produsere i lukkede rom. Det er verdt å merke seg hvordan amerikanske myndigheter forsøker å mobilisere sin befolkning til bredt engasjement på alle nivåer, blant annet via det omfattende nettstedet pandemicflu.gov som har detaljert informasjon for familier, firmaer, skoler og lokalsamfunn. Og det er interessant at Jay Bernhardt, direktør for National Center for Health Marketing ved amerikanske helsemyndigheters Centers for Disease Control and Prevention, i sin blogg omfavner de nye medier og sier han tror private blogger og diskusjonsforum kommer til å spille en viktig rolle i fremtidige krisesituasjoner både som kanaler for distribusjon av offentlig informasjon, som selvstendige nyhetsformidlere, og som en arena for kollektiv informasjonutveksling. Ifølge Berhardt har de nye mediene som muliggjør en innnsamling og frigjøring av "massenes kunnskaper" et stort potensial for å løse vanskelige utfordringer og mobilisere mennesker til engasjement, og han sier nettsteder slik som Fluwikie.com er av kritisk betydning for senterets mulighet for å forberede på og respondere på et pandemiutbrudd. En pandemi kommer før eller senere, det hersker det ingen tvil om. Spørsmålet er når, hvor høy dødeligheten blir, og hvordan vi som samfunn og enkeltmennesker skal forholde oss til dette faktum. Det kan være fristende å fortsette våre liv som om ingenting har skjedd. Men skal vi tro Verdens Helseorganisasjon og ledende influensaforskere så har ting skjedd med H5N1-viruset de siste årene, og faren for et pandemiutbrudd er nå økende. I det minste bør det være rom for å stille spørsmål ved om en åpen debatt om pandemifaren i norske riksmedier kunne være fordelaktig. Myndighetene og pressen kan lett kvele tilløp til slik debatt hvis de ønsker det. Men H5N1-viruset leser ikke aviser, og lytter ikke til det norske myndigheter sier. Og selv om det høres humoristisk ut, er dette en naturfaglig realitet kanskje flere burde vurdere konsekvensene av. Som nasjon kan vi håpe og tro på det beste til vi blir grønne i ansiktet, men stilt overfor et pandemisk influensavirus vil vår skjebne bli avgjort av virusets aggresivitet, og vår evne til å iverksette effektive praktiske tiltak for å begrense skadevirkningene. Det sier seg ikke selv at samfunnet er best tjent med at folk flest er nesten totalt uforberedt på de utfordringer vi snart vil kunne stå overfor, eller at det er fornuftig at enkeltpersoner, familier, bedrifter og lokalsamfunn ikke oppfordres til engasjement på lokalt og nasjonalt nivå. Kanskje en debatt om offentlige, lokale og private pandemiforberedelser i riksmediene også er noe å kontemplere for de som har mulighet til å sette dagsorden i det offentlige rom? Kilder og linker til mer informasjon: http://www.who.int/csr/don/Handbook_influenza_pandemic_dec05.pdf http://www.who.int/csr/disease/avian_influenza/updates/en/index.html http://www.bostonredcross.org/pandemic/Pandemichomecare.pdf http://pub.tv2.no/nettavisen/ibergen/article473675.ece http://www.nito.no/dm/public/74213.pdf http://www.msnbc.msn.com/id/9665609/ http://abcnews.go.com/WNT/AvianFlu/story?id=1724801 http://www.cbc.ca/fifth/nextpandemic/interviews_webster.html http://www.nationen.no/nyheter/article2041187.ece http://www.nationen.no/meninger/Kronikk/article2001085.ece http://pub.tv2.no/TV2/magasiner/dokument2/programmene/article635643.ece http://www.pandemicflu.gov http://www.cdc.gov/healthmarketing/blog.htm#lifesaver http://www.flutrackers.com http://www.fluwikie.com http://influensapandemi.blogspot.com/ http://en.wikipedia.org/wiki/Avian_Flu http://en.wikipedia.org/wiki/H5N1 http://www.nrk.no/nyheter/innenriks/5592691.html http://www.bloomberg.com/apps/news?pid=20601080&sid=aQHKRR9bYA_E&refer=asia http://www.bloomberg.com/apps/news?pid=10000081&sid=aiu7Xi_3TZEY http://www.who.int/csr/don/2006_06_15/en/index.html http://www.sykepleien.no/article.php?articleID=12272 http://www.aftenposten.no/helse/spesial/article1268869.ece http://www.nature.com/news/2006/060213/full/439773a.html http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/article1331974.ece (Opphavsrettigheter: artikkelen kan fritt publiseres andre steder så lenge redigering begrenses til rettskrivning.) -------------------------------------------------- dokument slutt --------------------------------------------------

Mannskamp? Nei takk.

Jeg sitter lettere lamslått på sidelinjen og bivåner stormen i vannglasset, som ser ut til å ha antatt Katrina-dimensjoner — forbløffet over at en synser evner å hisse på seg legioner av kvinner og menn. Visselig har Runar Døving noen løsrevne poenger, men han generaliserer nesten like mye som feministene. Det klarer seg rett og slett nå, skjønt kanskje ikke helt på den måten Døving forestiller seg. Etter mine begreper har vi hatt mer enn nok av kjønnskampen, enten den nå handler om kvinne- eller mannskamp – og det enda sistnevnte ikke engang er påbegynt. Det siste samfunnet nå behøver, er gnålende kvinner – eller gnålende menn. Nok nå.

Likestilling

Kvinnekamp? Mannskamp? Har feminismen båret for vidt eller gjenstår det ennå mye før likestillingen kan hevdes innført? Din mening ønskes velkommen!

The balance of things…

Ja, det er underlig hvordan enkelte ser seg berettiget rollen som Det store Altets talerør. At det skulle komme fra Sponheim, er vel ikke akkurat egnet til å vekke undring. :-) Samtidig kommer jeg antakelig aldri til å slutte å undres over disse budsjettenes årvisse oppmerksomhetsgrad. Det handler om det samme hver gang: Balanse. Men det gleder meg å se at de tar tak i den gamle skampletten: Skipseksport-kampanjen.

Jeg er staten!

Det jeg reagerer mest på med dette er at det synes som om Lars Sponheim mener at Staten eksisterer uavhengig av folk. Som om Staten var en slags mytisk konstruksjon som bare er, som om Staten ville være Staten, selv om alle land lå øde. Men Staten er jo bare en organisasjonsform. Staten er en slags klubb. Men for å sitere en viss konge: Staten, det er meg! Hvis jeg er med i en klubb betyr ikke det at alt klubben gjør er bra, det betyr ikke en gang at jeg synes at organiseringen av klubben er god. Kanskje jeg helst skulle se at klubben var mye mer desentralisert? Kanskje jeg skulle ønske klubben ble delt opp i mange mindre klubber? Uansett, jeg er en del av klubben, og jeg er en del av Staten. Når regjeringen finner ut at Staten skal bruke mer penger på f.eks. uhjelp, og det går gjennom i Stortinget, ja, da er det vi som bruker mer penger fordi vi har bestemt det. Selvsagt er et også vi som betaler, selv om vi bestemmer at noen skal betale mer enn andre. Vanlige folk må betale, sier Sponheim. Selvsaqt. Staten er vanlige folk. Vanlige folk stemte i større grad på de rødgrønne enn på de kristenblå med venstresukker på. Vanlige folk ville betale. Vanlige folk mente at det var verdt det. Det er nesten markedsøkonomisk vakkert. Eller er det kanskje ikke slik?

Statsbudsjettet

Regjeringen foreslår å øke bevilgningene til u-hjelp, fattige og innvandrere. - Vanlige folk må betale regningen, protesterer Lars Sponheim (V). Ja, han kan få sagt det.