Ukens provokatør

Rødde vil nemlig ha tilbake den gode, gamle husmoren. Men denne finner han ikke blant norske kvinner. Her i Norge har likestillingen og ønsket om å gjøre egen karrière gått for langt. Her har vi bare karrièrejagende Tårnfrider, som setter igjen ungene sine på motorveien før de drar på jobb. Løsningen er, ifølge Rødde, at norske menn begynner å importere asiatiske kvinner (slik han selv selvfølgelig har gjort allerede). Disse er langt bedre husmoremner, fordi de ser verdien i det å ta seg av hjemmet og holde kjernefamilien samlet, mener han. I tillegg er asiatiske kvinner høflige og reserverte, og kler seg pent for å være attraktive for sine menn. Underforstått; det er/gjør ikke norske kvinner. Antakelig har han personlig erfaring med dette med sin indonesiske kone.

Hvorfor man må være så høflig og reservert, sies det ingenting om. Høflig og reservert i betydningen føyelig og ettergivende? Høflig og reservert i betydningen av at middagen skal stå på bordet kvarteret etter at mannen har antydet snev av sultfornemmelse?

Ifølge Rødde er det norske karrièrekvinners skyld at barn er overvektige, har psykiske problemer og sliter med adferdsvansker. Kvinner som satser på jobb og karrière er dermed i praksis dårlige mødre. Bildet er forhåpentligvis mer komplekst enn som så. Hvor i bildet kommer for eksempel far inn?

Likestillingen har hatt sin pris. Den innebærer at kone og mor ikke lenger står på kjøkkenet med den nytrukne torsken og venter på at mann og barn skal komme hjem fra jobb og skole. Den innebærer at folk naturlig nok har fått dårligere tid. At mor også er i full jobb, krever balansering og prioritering av tid. Men de fleste norske kvinner klarer faktisk å kombinere jobb og familieliv veldig godt. Og i et likestilt Norge anno 2007 er det like selvfølgelig at mannen står hjemme og disker opp med fiskeboller.

Det er sikkert en stund siden Per Bjørnar Rødde har trengt å lage jevning til fiskebollesaus. Med en asiatisk kone får han antakelig det meste opp i hendene. Man kan jo lure på hvordan øvrige norske menn i det hele tatt overlever.

Trenden viser at norske kvinner får barn sent. Vi vil gjøre karrière først. Reise litt, se verden, prøve og føle oss fram uten å måtte ha noe ansvar eller forpliktelser. Det er like viktig for oss som det er for menn. Men nei, vi skal ikke få lov til det. Før vi har fått tenkt en eneste tanke om selvrealisering og personlig utvikling, får vi den moralske pekefingeren stukket langt opp i ansiktet, med krav om å ta oss av barna våre. Og hvis man ikke har barn, så må man ihvertfall skynde seg å få noen, før den biologiske klokken begynner å ringe for høyt. Hvorfor skyldfølelsen skal være så mye mer tyngende for mor enn for far, er en gåte. Det er vel like mye fars ansvar å se til at barna har det bra?

Så hvorfor er kvinner selvopptatte hvis de vil finne seg en plass i arbeidslivet? Hvorfor skal kvinner være nødt til å undergrave seg selv bare fordi deres rolle tradisjonelt har vært i hjemmet? Vel er det ytringsfrihet her i landet, men noen utspill burde vært lagt død og begravet lenge før de kom på trykk.