Stakkars rike pappa

Skal deler av fødselspermisjonen være forbeholdt fedrene, og slik tvinge menn til å ta praktisk og faktisk ansvar for sine nyfødte barn? Det er det vi nå diskuterer. I begynnelsen handlet fødselspermisjon om hensynet til det nyfødte barnet og om kvinners rettigheter. Det handlet om likestilling.

Når vi nå skal diskutere pappapermisjon, handler det om andre ting. Fedre i godt betalte jobber er opptatt av at de ikke skal tape penger på samvær med egne barn. Ikke en eneste krone er vi villige til å investere i våre barn, men forventer at staten betaler oss rundhåndet for å gjøre det.

Familiepolitisk guru og firebarnsfar, Ingebrigt Steen Jensen, har uttalt at han vil tape hundretusenvis av kroner dersom forslaget om maksimal offentlig ytelse på 30.000 kroner per måned i permisjonstiden vedtas. Da driter han heller i ungene og bruker tiden på arbeid som gir opptil 250.000 kroner i måneden.

- Med foreldrepermisjonspenger tilsvarende 6G, ville jeg tjent under 30.000 kroner i måneden. Jeg vet at mange mennesker i Norge klarer seg med en slik inntekt, men med det kostnadsnivået jeg har, ville det rett og slett ikke gått rundt, sier Steen Jensen til VG.

Jeg skjønner godt dilemmaet. En gang arbeidet jeg i et butikk eid av en solvent norsk idrettskjendis. Han var en slik person som daglig hentet varer og tjenester fra butikken uten å betale for dem, ettersom varene etter hans mening var hans og allerede betalt.

Han var av den type kjendis som fikk ymse varer levert på døra vederlagsfritt, bare fordi leverandørene gjerne ville skryte av at de leverte til nettopp ham. Kostnadsfritt. Han hadde romslige boliger, sponsede biler og ulike andre inntektsbringende avtaler.

Etter ett års drift var det plutselig stopp. Lønningsdagen kom, uten at noen ansatte fikk sin hardt ervervede betaling. Det var ingen penger til å betale lønn med, og det viste seg senere at eieren heller ikke hadde betalt inn aksjekapitalen på nærmere en million kroner.

Jeg tok opp saken med eieren, og forklarte hvordan enkelte ansatte nå verken hadde penger til husleie, mat eller barnehageplass. Jeg anmodet ham derfor om å betale inn den egenkapitalen han skyldte selskapet, slik at også andre finansieringskilder kunne bli interessert i fortsatt drift av selskapet. Han nikket anerkjennende mens jeg snakket, og sa:

- Nei, jeg skjønner problemet. Men du må huske at det er ikke lett for meg heller. Jeg har to store hus i Tønsberg og i Belgia, tre kostbare biler, båt og hytta på Tjøme å betale på. Så jeg forstår godt hvordan de ansatte nå har det.

Min daværende sjef hevdet i fullt alvor at hans ufattelig privilegerte liv var på noe slags vis likt livet til min kollega, alenemoren som verken hadde penger til husleia, mat eller barnehageplassen. Hun trengte 4500 kroner for å overleve måneden. Han trengte 45.000 kroner. Samme sak, mente han.

Men la det være klart: det er ikke samme sak.

Og det er heller ikke av hensyn til likestillingen eller barna at millionærene nå gjør opprør mot taket på trygdeytelsene for foreldrepermisjon. Når millionærene sutrer over lave trygdeytelser, er det grunn til å spørre om ikke velferdsstaten trenger en revisjon.