Pupper mot fundamentalisme

Det kan virke som en litt spesiell selskapslek for selvhøytidelige samfunnsdebattanter, med en egen salong for debatt. "Selskapet" er en privat diskusjonsklubb for stand-up komiker og skribent Shabana Rehman, Israel-vennen Hans Rustad og Fritt Ord-prisvinner Nina Witoszek og deres inviterte, etter modell fra de franske kaffesalonger på 1800-tallet. Hensikten er å etablere en mer islam-kritisk offentlighet og å motvirke økende antisemittisme i Norge.

Rustad, Rehman og Witoszek er nå grundig lei av at islam og muslimer behandles med mild og rørende tafatthet, mens jødehatet tyter ut av den norske folkesjela som følge av en ensidig og tyrannisk norsk presse. Nå etterlyser de danske tilstander overfor muslimer og islam. Derfor "Selskapet".

"Selskapet" skal, ifølge stifterne, være et forum utenfor offentlighetens og pressens søkelys, hvor engasjerte mennesker møtes og diskuterer fritt om Midtøsten, Jihad og kulturkollisjoner i Norge og Europa.

Det var Klassekampen som sist uke omtalte "Selskapet", som har sitt første møte denne uken. Temaet for onsdagens møte er "Antisemittisme på norsk", med referanse til Jostein Gaarders famøse oppgjør med Israels politikk. I innbydelsen spør Selskapet retorisk "hvor Gaarders ideer kommer fra" og hva "har skjedd med synet på staten Israel, jøder og jødedom?".

Jostein Gaarders sammenraskede og svært omdiskuterte tirade om jøder, Israel og jødedom kan man saktens diskutere. Spørsmålet er imidlertid: hvorfor det? Det er vel absolutt ingenting som tyder på at Gaarders åpenbare intellektuelle forvirringer og sammenblandinger er representative for det allmenne, intellektuelle eller politiske Norges holdninger? Gjesteforeleser på onsdagens selskapelige tilstelning, Bente Groth, mener imidlertid at mediedekningen av Israel er ensidig og at nordmenn har lite kunnskaper om Israels befolkning. Det kan man mene, men er det slik da?

I Norge er jødisk historie, norsk og internasjonal, en ikke uvesentlig del av den offentlige skole og allmenne dannelse. Daglig bringer norsk presse og kringkasting nyheter fra Israel og Midtøsten. Når noen av oss i disse dager kritiserer Israel, så kan det vel hende at det nettopp er et resultat av kunnskap, snarere enn kunnskapløshet.

Når det gjelder kunnskaper om islam og muslimer burde det ikke være kontroversielt å antyde at både det norske skoleverket og det allmenne kunnskapsnivået kan bli bedre. Manglende kunnskap til tross, så mangler det ikke på karakteristikker. Jevnlig brukes islam i samme setning som begreper som undertrykkelse, kvinnefiendtlig, steinaldersk, udemokratisk, kriminelle, drapsmenn og terrorisme, for å nevne noen.

I så måte trenger vi mer islam-kritikk like mye som vi trenger mer antisemittisme. Det siste årets ballade rundt Muhammed-karikaturene har vist oss at det vi trenger, er i første omgang fasthet i forhold til de norske og vestlige verdier som vi anser som grunnleggende og viktige for oss i frie og demokratiske samfunn. Da må vi også definere dem for oss selv. I møte med nye religioner og nye kulturer får vi denne anledningen til å sette ord på oss selv - og ikke nødvendigvis dele ut karakteristikker av "de andre".

Trusler mot aviser, redaktører eller andre som følge av publisering av karikaturer eller andre sterke meninger er blant de ting jeg mener vi skal ta kategorisk avstand fra. Det synes jeg verken norsk presse eller norske myndigheter klarte i særlig grad sist vinter. Men samtidig skal vi ikke gjøre trusler og tvang til generelle karaktertrekk ved muslimer eller islam. Det er handlingene vi skal avsky. Et prinsipp som bør gjelde for muslimer så vel som for jøder.

Når "Selskapet" kobler påstander om voksende antisemittisme sammen med krav om sterkere kritikk av islam og muslimer, blir det hele nokså uskjønt. Og da hjelper det ikke at "Selskapets" vertinne, Nina Witoszek, fastholder at de ikke har noen spesiell eller omforent agenda. Men man kan da ikke på den ene siden bekjempe antisemittisme, og i neste sekund ubesværet praktisere de samme avskyelige metoder overfor muslimer og islam?

Somaliske Ayaan Hirsi Ali har blitt et fyrtårn for islam-kritikk i Europa, og har møtt sterk kritikk og sågar drapstrusler for sitt engasjement. Dersom det var jøder og jødedommen Ali hadde kritisert med like stort engasjement, ville hun for lengst hatt stempelet antisemitt. Islam-kritikk derimot, forhindret ikke Ali fra å nå til topps i det politiske Nederland. Er det noen som tror det var helt tilfeldig?

Når det gjelder islam og muslimer, trenger vi først og fremst mer kunnskap. Først da blir eventuell systemkritikk og debatt meningsfull. Kunnskap kan vi godt tilegne oss, uten at det på noen måte truer våre grunnleggende verdier. Vi mister ikke oss selv i møte med andre, men kan hende oppdager vi nye ting. Også om oss selv. Å trekke seg tilbake til et lukket rom for å diskutere kulturkonflikter og ytringsfrihet, er i seg selv en absurditet: Og det gjør det umulig for selskapets deltakere å møte andre enn seg selv og egne argumenter. Men nå var det kanskje det som var selve poenget?

Saken er nemlig den at i multikulturelle og multietniske samfunn vil konfliktnivået til tider være høyt. Utfordringene er å finne metoder for å håndtere disse på en fruktbar måte i et åpent og fritt samfunn. Den som leter etter en metode for å fjerne konfliktene, leter forgjeves - også i diskusjonssalongene.

I artikler i Aftenposten og Dagbladet denne uken har både Rehman og Witoszek mildt sagt gått kraftig til rette med Klassekampens oppslag. Som vanlig kaster Rehman seg ut i sterke og idiotforklarende karakteristikker av sine meningsmotstandere. Alle som ikke deler Rehmans holdninger og kritikk er nemlig nyttige idioter for fundamentalister gjennom tvangstrøyen av politisk korrekthet. Innlegget i Dagbladet er en tirade av kraftutrrykk, hvor både Rehman og Witoszek framstår med den paranoia og selvhøytidelighet som vel er symptomatisk for mennesker som trenger egne salonger for sine meninger.

De hevder at "Selskapet" er til for å fremme humanisme og ytringsfrihet og bekjempe fundamentalisme i alle leire. Utmerket! Hvorfor da ikke starte med seg selv? Men ingen av deltakerne har tidligere markert seg som spesielt kritiske til jødisk fundamentalisme eller kristen fundamentalisme. Det er i all hovedsak muslimske fundamentalister som har fått gjennomgå. Men så kan det jo godt tenkes at også jeg befinner meg i det Rehman omtaler som en intellektuell "anal fase".

Og apropos anal; ettersom vi allerede har sett den nakne bakenden til Rehman, og ettersom "Selskapet" nå er på jakt etter nye tanker og utrrykksformer, vil jeg foreslå:

Kunne ikke Shabana Rehman blotte sine pupper ut av vinduet under selve "Selskapet", i protest mot Jostein Gaarders kronikk? Eller pupper mot Jihad, kunne det være noe? Det ville i det minste kunne være en åpenbaring for oss som står utenfor. Og i beskjedenhet, jeg tror både muslimer, kristne og jøder ville være enige i budskap og form.