Privatlivets fred, liksom

Dersom statistikk, sannsynlighetsberegning og rasjonalitet skulle være avgjørende, burde vi altså akseptere at det som i dag er strengt beskyttet som privatliv, ble offentlig kontrollert og regulert. Begrepet "privalivets fred" har i praksis lite med virkeligheten å gjøre.

Det er innenfor husets fire vegger at de verste og groveste overgrepene skjer. Vold og faenskap, mot våre nærmeste og kjæreste, er akseptert som tradisjon og spesielt verneverdige verdier. Derfor deler politi og øvrighet ut voldsalarmer som ikke virker og lar voldsmenn og pedofile nyte godt av anonymitet, personvern og privatlivets fred.

Vi andre derimot, vi som lytter til musikk på nett og som fra tid til annen er avhengig av å forflytte legemet med lufttransport, har ingen argumenter for frihet og fred som gir gjenklang blant landets styrende. Vi må avfinne oss med at musikkindustrien kartlegger og rettsforfølger vår minste digitale forseelse. Selv barn er ikke hevet over åndsverklovens krav om opphavsrett, og må naturligvis straffes hardt.

Vi står lydige i kø foran lufthavnens sikkerhetskontroll, og aksepterer resignert at våre flasker og tuber med Farris, tannkrem og glidemiddel må beslaglegges og destrueres i terrorismens navn. Vi stråles og belyses og kastes på glattcelle for negleklippere, tannstikkere og vår gamle tantes strikkepinner. Nåde den jævel som tar til motmæle mot fryktens vanvittige konsekvenser og absurditeter.

Intet er så nådeløst ondsinnet som det hånlige blikket til den sikkerhetsvakt som har funnet grunnlag for å bombesjekke flyvertinnens brystholder.

Det er noe grunnleggende hjelpeløst ved et åpent og fritt samfunn, som ikke makter å finne andre tiltak for å bekjempe sin ubegrunnede frykt for demokratiets fiender på, enn nettopp de tiltak som innskrenker den samme friheten. Og intet er så ynkelig som en rettsstat som setter bekvemmelighet foran vesentlighet i rettspleien.

Det er ganske enkelt lett å skape frykt som begrunnelse for inngrep i individets rettigheter i det offentlige rom. Til det har vi etterretningsorganisasjonene, som jevnlig kan rapportere om en udefinerbar og navnløs økt terrorfare. Men ingen politimyndighet eller etterretningsorganisasjon forteller sakesløse barn og foreldre om den pedofile som har flyttet inn i nabolaget.

Hvor mye frihet er vi villige til å ofre for å sikre den? Og har noen spurt de som virkelig har grunn til å føle seg ufrie og truet, om de synes prisen de betaler er rimelig for å berolige engstelige flyselskap og lufthavnsjefer?

Eller sagt på en annen måte: Hvor stort er egentlig problemet med negleklippere, Farris eller tannkrem om bord på flymaskiner? I årevis har vi omgitt oss med disse tingene, og det verste som har skjedd, er såre neglebånd og litt tannkrem i øyet. Vi har ikke visst at det var livsfarlige redskaper vi daglig håndterte. Men vi forstår nå at det kun var et spørsmål om tid før den negleklipperen resulterte i en familietragedie. Så ikke rart vi er redde.

Nei, takke meg til pedofile og voldsmenn i nær familie. Vi vet jo navnet på dem, og vi vet at de kommer til å skade oss igjen. Det er en slags trygghet i det også.