På opplevelsesjakt

Det er blitt vanskeligere å være førstemann og det å være alene om noe, for mest sannsynlig er det noen som har tenkt den samme tanken før deg. Hvis du har vært på toppen av Kilimanjaro og kommer stolt hjem og skal fortelle det til naboen, er det ikke fullt så morsomt når naboen kan berette om at han var på det samme fjellet uka før. Og på toppen av det hele, gikk raskere til toppen enn deg. Å gå Birkebeineren er heller ikke lenger noe kunststykke, spesielt ikke når reality-deltagere, som knapt nok har hatt ski på beina før, også kan delta.

Det er ganske enkelt lite som er forbeholdt eliten lenger.

- For å være synlig må man gjøre mer og mer ekstreme ting, fordi så mye er gjort før, sier studieleder og høyskoleleder Tone Reiten ved Høgskolen i Telemark til Aftenposten. Synlige vil vi jo være, for enhver pris.

Idet jeg leste alt dette, kom jeg til å tenke på boka "L" av Erlend Loe. Hovedpersonen Erlend savner å ha utrettet noe i livet. Verden er jo ferdig utforsket og bygget, og har ikke levnet noe å gjøre for ham og resten av hans generasjon. Han skriver;

"Og hva sitter vi igjen med? En verden som er oppdaget. Rett og slett. Det måtte jo skje før eller siden. Det var et spørsmål om tid. Verdens utstrekning er jo tross alt begrenset. Etter et visst antall år, vil man ha kartlagt den. Det sier jo seg selv. Det har med folketall og teknisk utvikling å gjøre. Det kan sikkert beskrives i en formel. Man har gjort det vanskelig for oss. For oss som ikke bygde Norge."

Selvfølgelig hadde det vært spennende å kunne finne på noe helt nytt, utforske upløyd mark, gjøre noe som ikke en sjel før deg har gjort, og få følelsen av at du er unik. At du er en sjeldenhet, som har kommet på dette helt av deg selv. Men fantasien er begrenset. De fleste av oss er tømt for ideer. Vi har slått oss til ro med at det ikke er noe mer å utforske og finne på. De av oss som er på desperat opplevelsesjakt, lever derimot i troen på at ingenting er stort nok eller bra nok, og må derfor søke til nye høyder, nye steder og nye adrenalinkick. Den jakten kan bli lang, men dog ikke umulig.

Hvorfor søker vi forresten hele tiden etter det største og beste? Er det fordi livene våre ellers er så kjedelige, og dagene stort sett går i en så grå og hverdagslig tralt at vi ikke overlever uten? Er det for å føle selv at vi opplever noe og ikke går glipp av noe eller er det for å ha noe å skryte av overfor venner og kolleger? Noe å være stolt av? Noe man kan bringe videre til barn og barnebarn, slik at de kan se opp til en og tenke at "han var en stor og belevd person"?

Det som blir vanlig, er ihvertfall kjedelig. Å gå på polene er nærmest blitt en dagligdags ting, og det er lite som er eksotisk lenger. Eller, ihvertfall ikke like eksotisk som før. Kravene er større. Og jo mer som gjøres, jo mer som oppdages og erfares, desto mer rastløse og urolige blir vi andre, der vi sitter i sofaene hjemme, akkompagnert av Nytt på nytt og Først og sist.

Man kan jo selvfølgelig gjøre som Erlend Loe. Legge hodet i bløt, ta med seg seks kamerater og dra på en ekspedisjon til øya Manuae i Polynesia for å bevise en teori om at indianerne dro over Stillehavet på skøyter under istiden. Og kanskje få følelsen av at man har utrettet noe spesielt her i livet. Eller er det bedre å bare si seg noenlunde fornøyd med at man kan ha et helt ok liv uten å ha vært på toppen av Kilimanjaro eller Mont Blanc?

For selv om det ikke på langt nær er så opplevelsesrikt, så kan det å sitte og nyte vårsolen med en god bok og filosofere over livets gang, være like givende. Ihvertfall hvis man ikke er så veldig kravstor…