Oss løgnere imellom

Norske virksomheter og norsk arbeidsliv er fulle av løgnere. Av arbeidstakere, rådgivere og mellomledere som heller prater sjefen etter munnen, framfor å framføre de innsigelser og den motstand sjefens og ledergruppens ideer fortjener. Slik bygger man sakte, men sikkert, ledernes oppblåste selvforståelse og en underdaning og engstelig bedriftskultur.

Arne Selviks bok "Omgitt av løgnere" beskriver innsiktsfullt hvordan norske ledere svært ofte navigerer seg inn i situasjoner hvor de ikke lenger kan stole på sine medarbeideres tilbakemeldinger. Hvor sjefen til slutt opererer i et rom hvor fakta, sannhet og fornuft erstattes av myter, løgn og selvforførende antakelser. For de fleste virksomheter vil en slik utvikling ende i en eller annen form for krise eller katastrofe.

Når kritiske innsigelser ikke belønnes, men derimot straffes, vil antall kritiske innspill og innsigelser fra medarbeiderne gradvis fordampe. Inntil ingen lenger ser seg tjent med å bringe annet til lederen enn samtykke, ros og underdanig applaus. En situasjon som H.C. Andersen så mesterlig beskrev i eventyret "Keiserens nye klær". En leder er også et menneske. Og en leder omgitt av medarbeidere som kun speiler lederens selverklærte genialitet, vil kunne komme i skade for å tro at han er nettopp det: genial, og aldeles uten behov for motstand, kritikk eller fakta.

På den annen side bygges gradvis en bedriftskultur hvor karriere- og lønnsmessig opportunisme blir viktigere enn virksomhetens kvalitet og produksjon, og hvor medarbeidere kappes om å stryke sjefen med hårene i enhver sammenheng. Den som jatter og lyver, blir belønnet med høyere lønn, mer informasjon og ansvar og nye, utfordrende arbeidsoppgaver. Således er den ene, kritiske medarbeideren ikke bare en trussel mot lederen, men hele virksomhetens kultur og kollegers karriereutvikling. Han er en moralsk plageånd, en vedvarende påminnelse om kollegers løgnaktighet.

Verst er det trolig i verdibaserte foretak, som fagforbund, trossamfunn eller andre virksomheter hvor medarbeiderne, i sterk grad også personlig, deler virksomhetens verdier og formål. Å bryte rekkene i slike sammenhenger oppfattes ikke bare som et personlig svik, men i like stor grad som et svik mot "bevegelsen" eller saken. I slike organisasjoner blir kritikere ofte møtt med påstanden om at man ikke er tilstrekkelig "sterk i troen". Kritikk anses som avvik, og et tegn på at man setter sitt egoistiske selv foran kollektivet. Slike organisasjoner krever ganske enkelt at du setter kollektivets verdier, og organisasjonens rykte og integritet, foran din egen samvittighet og dine egne interesser. Ord som "lojalitet" dukker gjerne opp i medarbeidersamtaler i slike sammenhenger. Nettopp frykten for slik utstøtelse og stigmatisering er oppdragende og forhindrer dissidenter i organisasjoner.

Beslutninger og analyser som gjøres i slike kulturer kan være skjebnesvangre, og ikke sjelden ender de i en krise. Når nødvendige korrektiver ikke framkommer i analyse- og beslutningsprosessene, kan resultatet bli feilaktige og direkte katastrofale. I H.C. Andersens eventyr endte det tragikomisk, med at keiseren vandret gatelangs uten en tråd, fast i troen på at han hadde ikledd seg et fantastisk klesplagg. Det var altså ikke uten organisatorisk begrunnelse at konger i tidligere tider holdt seg med hoffnarrer. Narren var lederens siste forsvarslinje, både mot sitt ego og opportuniske løgnere i sin organisasjon.

Noen slike tanker kan man gjøre seg i disse dager. Man mer enn undres over hvordan landets største organisasjon for arbeidstakere satte seg i en situasjon hvor hele organisasjonen framstår som om den har forlatt alle sine grunnleggende verdier: kampen for den ansatte.

Hva man enn måtte mene om Yssen, saken og Yssens handlemåte, så er det påtakelig at absolutt ingen i LOs apparat har antydet at hun burde forsvares, tas vare på eller skjermes. Ingen andre i LOs ledelse har ytret noen form for forsvar, selv ikke mennesket Yssens synes forsvaret verdt i LOs øyne. Hennes forbund og tillitsvalgte har toet sine hender. Vernetjenesten likeså. Istedenfor har LO, med hele sin tyngde og organisasjon, angrepet henne på alle områder og i alle sammenhenger. Den eneste støtte hun har fått fra LO har kommet fra personer som ikke lenger er ansatt i organisasjonen. Altså de andre avvikerne.

LO-sekretariatet har nå vedtatt full tillitt til LO-lederen, men vedtok samtidig å iverksette en granskning av den såkallte Yssen-saken. I de fleste andre sammenhenger ville et slikt vedtak anses som en svært forbeholden form for tillit. Hvem som til slutt står avkledd tilbake, vil kanskje granskningen gi svar på. Men slett ikke sikkert. Å finne det ene, edle kornet av objektiv sannhet blant så mange løgner, følelser og omskrevne og tilbakedaterte notater, blir ingen lett oppgave.

Men i mangel på moralsk ryggrad eller en troverdig narr i LOs ledelse, kan kanskje en granskningskommisjon representere det lille barnet i H.C Andersens fortelling. LO-sekretariatet får inntil videre ta til takke med rollen som keiserens kammertjenere:

"Men han har jo ikke noget paa," sagde et lille Barn. "Herre Gud, hør den Uskyldiges Røst," sagde Faderen; og den Ene hvidskede til den Anden, hvad Barnet sagde. "Men han har jo ikke noget paa," raabte tilsidst hele Folket. Det krøb i Keiseren, thi han syntes, de havde Ret, men han tænkte som saa: "nu maa jeg holde Processionen ud". Og Kammerherrerne gik og bar paa Slæbet, som der slet ikke var.