Norske menn blir ikke syke
Mange norske menn ignorerer symptomer på hjerteinfarkt, og jobber eller trener videre med uforminsket styrke. Det har professor ved Høgskolen i Agder, Ulla-Britt Lilleaas, funnet i en ny undersøkelse. Det kan bli skjebnesvangert når stoltheten står i veien for hensynet til sin egen helse.
Professoren intervjuet 14 menn, som alle hadde blitt rammet av hjerteinfarkt, og kom til en konklusjon; norske menn overser faresignaler og symptomer. De tar ofte sitt forsørgeransvar så alvorlig at det går på bekostning av liv og helse. Tiden er som regel knapp, presset er stort, både på jobb og privat, og prioriteringene ligger på helt andre ting enn egen helse og velferd.
Menn er også dårlige til å gå til legen, kanskje i en ukuelig tro på at symptomene vil forsvinne av seg selv. Noen symptomer gjør det. Andre gjør det ikke. "Det er ikke regnet som spesielt maskulint å snakke om sykdom, menn skal være tøffe, uredde og sterke. De kan også være så redde for sykdom at de ikke tør å gå til legen", sier Lilleaas.
Innerst inne er de fleste livredde for å bli så alvorlig syke at de står i fare for å bli hindret i sitt daglige virke. Men utad må de fremstå sterke og uangripelige. Å bli utsatt for sykdom er et svakhetstegn. Og mange menn vil ikke vise svakhet. Da undertrykker de heller smertene, og lider stilltiende mens livet humper og går videre.
Dessverre kan stoltheten være skjebnesvanger.
Et av intervjuobjektene til Lilleaas hadde kjent symptomer med stramminger i brystet, men jobbet videre som før uten å oppsøke lege. Etter hvert ble det bare verre, men han gikk fortsatt ikke til lege. Han dro til en fysioterapeut istedet, som anbefalte ham å begynne å trene. En dag ble det så ille at han gikk rett i bakken. "Jeg bare segnet om, men besvimte ikke nei!", måtte mannen understreke.
Underforstått; hadde han besvimt, ville han nok ikke vært spesielt maskulin, og ingen kan jo leve i den troen.
En annen begynte å føle seg dårlig mens han hjalp en kamerat med fysisk arbeid. Han måtte ta seg en pause og legge seg ned på gulvet, men fortsatte etterpå med å hjelpe til. På sykkelturen hjem segnet han om på fortauet, og forbipasserende måtte ringe etter ambulanse.
Begge disse er gode eksempler på mennesker som har presset seg selv til siste dråpe, og som har måttet svi for det. De innså ikke alvoret, eller de så det for sent.
Sykdom er ikke for velfungerende, middelaldrende menn med fulle jobber. Det er eldre grupper menn som gjerne driver med slikt. Pensjonistene, de som sitter på det lokale butikksenteret eller kafeen og vekselvis klager og skryter av alle sykdommene sine. Men disse har ihvertfall gjort det riktige; de gikk til legen, og fikk en diagnose. Kanskje de ikke var så lure selv da de var 50, men har, med erfaringen i hånd, blitt klokere etter hvert.
Man latterliggjør ofte de som går til legen bare det klør litt i øret, men noen ganger er et legebesøk for mye bedre enn et for lite.
Det kan utgjøre forskjellen på liv og død.

Logg inn


Borgerjournalistene.org
Marijkes
Kronologisk nyhetsoversikt
RSS-kanaler
Faktabasen
Tankespinn
Om Depesjer
Annonsørinformasjon
Ansvarsfraskrivelse
Link til Depesjer
Depesjer på Facebook






Charlotte Sissener <cs
Livet og døden.
Camilla Fadum
20. april 2007