Metagakk

Han finner opp en maskin som gjør det mulig for folk å skrive bøker bare gjennom å tenke dem, og som ikke det var nok: bøkene trykkes.

Det Petter gjorde var å gi folk muligheten til å spre ideer. Han startet en mediarevolusjon, takket være en teknologisk nyvinning. Al Liebling sa: - Trykkefrihet tilhører dem som eier et trykkeri, og Petter Smart gjorde det mulig for hele Andeby. Hurra!

Men snart dukket problemene opp. Det ble skrevet uhorvelig mange bøker. De hopet seg opp overalt. Det ble krisetilstander. Til slutt måtte Petter Smart endre på oppfinnelsen sin, for å unngå at andesamfunnet skulle gå dukken. Så langt donaldbladet. Men hva skjedde egentlig bak fortellingen, utenfor rutene? Her er min teori. Enhver likhet med faktiske ender er selvsagt fullstendig utilsiktet. Petter Smarts teknologi blir for enkelhets skyld referert til som bokgakking, og bøkene ganske enkelt som gakk.

-

Noen ender var glade for Petter Smarts maskin. «Endelig,» sa disse endene, «endelig kan også vi kommunistender uttale oss» (som alle vet, er ikke Andebys politikk akkurat preget av kommunisme, på tross av at onkel Skrue opplever skattetrykket som brutalt). Liberalistendene, misfornøyd med de sosialdemokratiske grisenes politiske pampevelde i Andeby, og med den for dem så rødglødende journalistikken i Andebyposten, feiret fordi de endelig kunne utfordre makten. «Andebyposten har sjelden artikler eller oppslag med en liberalistisk vinkling,» skrev Liberanden i sin gakk, og så skrev han artikler og oppslag med det.

Dermed ble han en skarp kritiker av Donald Duck, som vi jo vet i blant dukker opp i Andebypostens spalter, også som skribent. Donalds skribentvirksomhet er i stor grad kjennetegnet av to ting: han oppsøker steder, ofte med relativt sinnsvake resultater, og han snakker med andre ender. Mikke Mus arbeider i blant også som journalist, med Langbein som fotograf, og de gjør da på det de pleier å gjøre: driver med etterforskning. Det ender som regel opp med at en eller annen hund blir slengt i fengsel, uten lov og dom. Man kan si mye om Andeby. Men en rettsstat er det ikke.

I sin gakk skrev Eskil And: «Den store forskjellen mellom midtstrøms mediaender og bokgakkere er ikke kvaliteten på skribentene. Du skal lete lenge etter en bransje med mindre nivåforskjell på proffer og amatører. Det som skiller er pressemeldingene.»

Men det som faktisk skilte var ikke pressemeldingene. Bokgakkerne kunne abonnere på pressemeldinger mange steder fra, og de kunne registrere seg på nettsteder verden over, og hente inspirasjon derfra. Ja, de kunne faktisk til og med bli inspirert gjennom å lese Andebyposten, noe de ofte gjorde. Eskil And hadde selvsagt helt rett i at det ikke var kvaliteten på skribentene som utgjorde den store forskjellen. Forskjellen bestod heller i hva skribentene gjorde når de ikke skrev. I Andebyposten intervjuet de folk eller dro på reportasjeturer. Bokgakkerne ble værende hjemme. Eller de jobbet på margarinfabrikken, hjørnesteinbedriften som alltid har bruk for ledige vinger. De hadde ikke tid til å drive med research. Men de var gode på å synse.

Bokgakkere var stolte av gakkingen, og trodde på gakkingens kraft. I bokgakken Docuand, en av de mer populære gakkene, skrev Christine And: «Det er gjennom gakk vi får raskest, mest detaljert og mest nyansert informasjon, en bokgakker kan bruke all den plassen og tiden hun vil på gakkene sine.»

Problemet var at bokgakkerne ikke gjorde det. De var så opptatt med å skrive neste gakk at de aldri tok seg god tid. Og ikke var de detaljerte og nyanserte heller. Og det verste av alt var at noen gakkere i blant viderebrakte historier som ikke var annet en rent visvas, akkurat det samme som de kritiserte Andebyposten for, eller at de kom med fullstendig feilplassert kritikk.

«Robert Fiskeand later som om han driver med objektiv journalistikk, men det gjør han jo ikke,» gakket Vampand i et svar på et sint gakkende anti-gakk. Hun hadde klaget på at Fiskeand blandet fakta, meninger og kritikk. Og mens Vampand selv blandet fakta, meninger og kritikk, hadde hun helt glemt å sjekke hva Robert Fiskeand syntes om objektiv journalistikk.

I en kommentar til et av hennes egne gakk gakket Kapitaland: «Gakking? We have seen nothing yet! Når flere av oss kommer på banen med å lage lyd- og filmgakk, vil gakkerne spille en mer betydelig rolle en de har gjort». Andre ender gakket også om den spede begynnelsen og den store fremtiden.

Drømmene var store. Men gakkerne var flinkere til å drømme og fantasere enn til faktisk å levere det ingen enda hadde sett. Det endte opp med at de ikke utfordret Andebyposten. Et par av dem fikk jobb der, og fortsatte i jobben sin med akkurat det samme som de hadde gjort som gakkere: synsing og produksjon av tekster med totalt idiotiske metaforer.

Et par fikk bokkontrakt med Andeby Forlag. Tre-fire gikk inn i politikken, og havnet snart i bystyret sammen med de sosialdemokratiske grisene. Andebyposten tok i bruk ny og spennende teknologi, gakkcasts og greier. Snart ble avisen kjøpt opp av et stort mediahus eid av en eldrende and med store interesser i oljemarkedet. Siden de tjente gode penger på å skrive om kjendisender, fortsatte de med det, og ingen skrev om Andebys grove brudd på rettighetene til f.eks. kriminelle hunder. Heller ikke gakkerne. De var opptatt med metagakk. Det var faktisk lite som engasjerte dem mer. Selv om Fjordand syntes hun hadde hørt det hele før.