Mennesket Ali Haji Mohamed Farah

Ali Haji Mohamed Farah var på piknik i Sofienbergparken med samboeren og deres to måneder gamle barn, da han ble brutalt slått ned. Slaget og fallet påførte mannen store hodeskader. Men framfor å undersøke mannen og kjøre ham til behandling, valgte ambulansepersonellet å kalle den skadde for "en jævla gris" og forlot ham. Farah er nå i koma og respirator etter omfattende kirurgiske inngrep. Ifølge familien er faren stor for at Farah får permanent hjerneskade.

Rasisme?

Ambulansepersonellets handlemåte og holdninger til den sterkt skadde mannen er oppsiktsvekkende og groteske, og mange har derfor tolket ambulansepersonellets utsagn og handlinger som rasisme. Men når vi vet at også "hvite nordmenn" har blitt behandlet på liknende måte av ambulansetjenesten i Oslo, blir påstandene om rasisme kanskje ikke helt dekkende for problemet.

Ved å fokusere for sterkt på eventuelle rasistiske aspekter ved saken, umenneskeliggjøres hovedpersonen. Farah reduseres da til en representant, et symbol et alvorlig samfunnsproblem, og Farah som menneske og hans skjebne blir således irrelevant. La oss derfor fremdeles holde fast ved at Ali Haji Mohamed Farah er et menneske som deg og meg. En far, en mann, en sønn - og en samboer som ikke fikk den verdighet og medisinske hjelp han hadde krav på, fra nettopp de mennesker og det systemet skal tilby verdighet og medisinsk hjelp.

Avvik?

Ali Farah var hardt skadd, halvt bevisstløs og ble først ydmyket på det groveste før han ble nektet transport til sykehus og behandling. Han måtte fraktes med drosje ved hjelp av sin familie, og deretter vente i kø på behandling ved sykehuset. Alt dette medførte trolig en forverring av skadene hans. Men som om ikke det var ille nok, er vi nå vitne til at lederne av ambulansetjenesten og den øvrige sykehusledelsen dels forsvarer og dels bortforklarer det som skjedde.

Da de første vitnene og negative reaksjonene ble referert i mediene, fant divisjonsdirektør Arild Østergård ved Ullevål sykehus mening i å omtale saken som en "avvikssak":

- Vi diskuterer aldri enkeltsaker gjennom media. Vi oppfordrer folk til å ta kontakt med oss dersom de har opplevd noe som de oppfatter som kritikkverdige forhold. Da vil det bli behandlet som en vanlig avvikssak, sier Østergaard til Aftenposten.no.

Omdømme?

Divisjonsdirektør Østgård innrømmet allikevel at ambulansepersonellets verbale angrep på den skadde hadde vært "uhensiktsmessig". Det var altså en hensikt med at ambulansen og medisinsk personell ankom pasienten? Og ettersom hensikten åpenbart ikke var å ydmyke pasienten, som de gjorde, burde de altså valgt andre ord? Og andre handlinger? At sykehusets ledelse synes å være i tvil om hva hensikten var, er vel oppsiktsvekkende?

Også sykehusdirektør Tove Strand har forsvart ambulansepersonellet og deres handlinger, og uttrykte tidlig bekymring over at saken kan svekke sykehusets omdømme. I går dokumenterte også statssekretær Arvid Libak i Helse- og omsorgsdepartmentet overfor Aftenposten hvor høyt opp i systemet denne saken rammer:

- Denne hendelsen kan være skadelig for omdømmet til helsevesenet. Derfor må vi rette opp i dette.

Omdømmet? Mens ledere ved Ullevål sykehus og landets regjering forsøker å finne hensikten med ambulanser og sykehus, og tror de bidrar til å reparere helsevesenets omdømme, ligger altså Ali Haji Mohamed Farah fremdeles i respirator og kjemper for sitt liv og sin framtid.

Granskning?

Saken skal nå granskes av fylkeslegen, og Ullevål sykehus har på eget initiativ bebudet en ekstern granskning av hendelsen og saken. Men vi vet alle hva som må bli konklusjonen: at ambulansepersonellet handlet i strid med rutiner og prosedyrer, at de opptrådte trakasserende og ydmyket den skadde og hans familie, og at de deretter nektet Farah nødvendig behandling. Dersom de anses å ha fulgt rutiner og regelverk, må jo reglene være utenfor enhver fornuft.

Det granskningsrapportene ikke vil omtale, er den vanvittige mangel på dømmekraft, kompetanse og empati utvist av sykehusets toppledelse og statssekretær Arvid Libak.

Og det er synd. For det er atskillig flere enn ambulansesjåfører som burde anklages og fordømmes i denne saken.

Mens granskerne gransker, og direktører og statssekretærer forsøker å berge sine skinn med tåkeprat og avsporinger, folder jeg mine hender og ber en bønn for Ali Haji Mohamed Farah og hans familie.