Kunsten å mingle

Det kvinnelige bekjentskapet fordufter naturlig nok ganske raskt, og Jokke, ja, han må (nok en gang) i ensom positur erkjenne at han må jobbe litt mer med smalltalken.

Samme dag som denne seriestripen stod på trykk, kunne vi lese i Aftenposten om småprat som bygger nettverk og skaper suksess. La det være klart med det samme; fremgangsmåtene til Jokke skaper sjelden suksess…

Enten man nå er på bransjetreff, konferanser, samlinger eller andre treff gjennom jobb eller studier, er det blitt viktigere og viktigere å kunne "mingle" – det vil si å gå rundt fra person til person eller fra gruppe til gruppe og småsnakke. Minglingen skal dessuten gjerne føre til noe. Du vil ha noe gjennomført, du har et mål med samtalen. Et jobbtilbud, et nytt oppdrag, en ny kontakt, som kan føre til et avansement på noe vis. Dette er en beskjeftigelse som kan være noe utypisk for en nordmann å gi seg i kast med. Det er så lett – men likevel så vanskelig. Å starte en lettlivet samtale med ofte ukjente personer. Det krever mot. Det krever selvtillit. Og det krever smidighet.

Noen mennesker har helt åpenbart et "mingle-gen". Det faller seg ganske enkelt naturlig for dem å gå fra person til person og snakke avslappet og uanstrengt, for så gli ubemerket over til nestemann. Som om de ikke har gjort annet hele sitt liv. Det er disse som høster suksessen. Yrkesminglerne. Nettverksbyggerne. De avventende personene, som blir stående som veggpryd med champagneglasset og kanapeen i hånden, lar sjansene gå fra seg. Og hvis to tenker det samme, og den tanken er at det er den andre som bør ta initiativet, blir det lite prating av det. Det kan bli mye ståing og gloing, men lite prating.

Vi tilhører en kultur der folk gjerne må drikke seg til mot. Hvordan i alle verdens land og riker skal en blyg stivbeint nordmann våge seg ut på glattisen med autoritetspersoner på et bransjetreff uten ytre stimuli av noe slag? Det er ikke rart at champagnen gjerne flyter under slike treff.

Men det finnes håp, har jeg hørt. Vi er blitt flinkere til å mingle. Vi har åpenbart skjønt at det er noe å hente. Smalltalk-koden er i ferd med å knekkes.

Det fine med mingling er at det forventes at man ikke skal stå på samme sted en halv mannsalder. Det ligger i minglingens natur å alltid være i bevegelse, gå videre, finne en ny, interessant person å bygge nettverk med. Føler du at samtalen går i stå, og at det ikke er noe mer å hente, er det bare å takke for praten og fyke avgårde til nestemann. I løpet av et par timer kan en driftig og energisk person, som kan dette med mingling, ha knyttet ganske mange kontakter.

Men det er visstnok avslutningen som er vanskeligst. Ifølge forståsegpåerne trenger vi ikke å forklare så grundig hvorfor vi forlater samtalepartnerne. Antakeligvis forstår de at du driver med mingling.

Kjenner man til mekanismene, går alt så mye enklere. Det gjelder bare å våge. Klar, ferdig, mingle!