Hjernevask for voldtektsapologeter

Jeg finner det vanskelig å si det opplagte, det politisk korrekte, som det forventes at ansvarsfulle menn skal si i anledning det grimme resultatet av Amnesty og Reform ressurssenter for menns undersøkelse, som onsdag ble offentliggjort i Verdens Gang. Til stor og allmenn bestyrtelse, naturlig nok.

I et anfall av selvransakelse har det slått meg at uviljen mot å slutte seg til de fordømmende horder må bero på frykt for å slås i hartkorn med kvasimannlige bamsemumser i fotformsko og sådant mer. Altså, Gud fri og bevare meg vel, jeg er minst like bestyrtet som hylekoret, men hindres i å slutte meg til det. Av årsaker jeg altså har bestemt meg for å endevende hjerte og nyrer for å begripe.

I Dagsrevyen satt to karslige bilmekanikere flirende og tok avstand fra den halvparten av oss menn som klandrer kvinnenes adferd og kledebon, med en troverdighet som neppe hadde gjort videre lykke i en vitneboks. Og jeg tenker:

Hvorfor engster vi oss slik for å plassere ansvaret der det hører hjemme?

Er det så enkelt som jeg antyder oppi her, at vi frykter å bli ansett som feministiske mannslinger, med hodet begravd i skittentøy, oppvask og babyklær, i stedet for motorolje, pumpehagle – og femårsabonnement på FHM?

Ja, det tror jeg så menn(!). Når menn mangler trygghet for egen maskulinitet, er det lett å ty til arketypene, til stereotypiene, om man vil. De fungerer som ankerfester for den tapte manndom, i kjølvannet av at den ene barrieren etter den andre er falt. Drevet fra skanse til skanse henfaller den usikre lett til desperasjon. Mangler de rasjonelle motangrepene, får de irrasjonelle duge. Jeg tror det er så enkelt.

Nå leser jeg riktignok at Gustav Haraldsen, seksjonsleder ved avdeling for datafangstmetoder i Statistisk sentralbyrå mener at det kanskje ikke er så galt fatt. Ifølge ham kan mange av respondentene like gjerne ha ment årsak som skyld, noe som vitterlig er en annen sak. Men jeg vet ikke helt…

Rettsapparatets forholdsvis kjærlige håndtering av voldtektsforbrytere, er en brukbar indikator på grunnleggende holdninger i samfunnet under ett. For all femininisering til tross, er det ennå a man’s world der ute. Så hvordan får vi bukt med svineriet?

Jeg må vedgå at jeg ikke har synderlig tro på kampanjen som nå er på beddingen, der menn skal ”snakke om det” og så videre. Kampanjen bærer så til de grader preg av å være utformet av kvinner (eller kvinnelig tenkende) og på kvinners premisser, at den neppe finner nevneverdig gjenklang hos menn som forestiller seg at m-en ennå er stor. Nei, her må det nok sterkere lut til:

”God kveld, det er meningsmålingsinstituttet TNS Gallup som ringer. Snakker jeg med husets herre og mester?”

”Ja jo, du gjør da det.”

”Ville De si at voldtatte kvinner selv bærer noe av skylden, dersom de, forut for voldtekten, flørtet hemningsløst, iført forførende gevanter?”

”Det tror jeg kanskje…”

”Bli hvor De er, så kommer medisinsk trenet personell fra omskoleringsklinikken og henter Dem.”

En betagende tanke, ikke sant? Lukt av sted til hjernevaskeriet med dem, etter modell av Ludovico-teknikken, aversjonsterapien som Anthony Burgess’ Alexander de Large ble underlagt i A Clockwork Orange.

På den annen side består respondentene av det meningsmålerne kaller representative utvalg, så små at det neppe hadde monnet nevneverdig.

Jeg beklager, jeg har ingen svar, men jeg er viss på at den foresåtende kampanjen forblir mislykket. Velment, men like forbannet mislykket. Sterkere lut må til, så mye er sikkert.

Jaha. Da gjenstår det vel bare å kjøpe fotformsko.