Du er ikke min bror

I det ene øyeblikket produserer avisen en politisk, populistisk journalistikk, som passer som hånd i hanske for Fremskrittspartiet, i neste øyeblikk utnever man seg til høyrepopulismens viktigste kritiker. Den ene dagen skriver man varmt om det multikulturelle samfunnet, neste dag påberoper man seg kulturradikalismen, for å støtte fysisk mobbing av en islamist under en boklansering. Det er tilsynelatende fullt mulig for Dagbladet og dets magasin Memo å være uttalte motstandere av en relativistisk innstilling overfor andre kulturer, men samtidig anvende begrepet ”vestlige verdier” uten nærmere forklaring.

Lørdag (19.8.) stod det en artikkel på trykk i Dagbladet: ”Nordmann arrestert i Tyskland – utpekt som livsfarlig terrorist.” (Artikkelen er ikke gratis tilgjengelig på nett, men om du vil betale for å lese den kan du gjøre det her.) En oslomann med bånd til både kriminelle og islamistiske nettverk ble i juli arrestert i Lübeck av bevæpnet tysk politi. Han ble mistenkt for å ville utføre terroraksjoner i Tyskland i forbindelse med fotball-VM. Oslomannes foreldrene er fra Pakistan. Mannen har vært under oppsyn av europeiske etterretningstjenester over lengre tid, som følge av sine bånd til ulike terrornettverk. I bilen hans ble det funnet islamistisk litteratur og våpenmanualer – blant annet manualer for panservernraketter (M72).

Dagblad-journalist Gunnar Hultgreen skriver:

Spesielt interessant for terroristjegerne var forholdet mellom hardbarkede kriminelle og ekstremt religiøse. Et miljø som karakteriseres som ekstremt – såkalt islamistisk – og antivestlig, og hvor jøder, staten Israel, USA og vestlige verdier blir ansett som det onde.

Ikke bare er disse setningene usedvanlig kronglete skrevet, men legg merke til hvordan journalisten med letthet refererer til ”vestlige verdier.” Man kunne kanskje hevde at Hultgreen her kun gjengir ekstremistmiljøets egne begreper, men da må han bruke anførselstegn. Hele denne diskusjonen var oppe tidligere i år, da Memo marsjerte inn i minefeltet med en klumsete lederartikkel fra redaktør Kristine Moody. (For en gjengivelse av debatten, se dette innlegget.) Hva er ”vestlige verdier”? Hva er det som spesifikt knytter demokrati, livssynsfrihet og rettsstat til geografien i Europa og Amerika? Det er helt essensielt å rydde opp i begrepsbruken i den situasjonen verden nå befinner seg i.

1. For det første kan bruken av begrepet ”vestlige verdier” være uttrykk for en sjåvinistisk tankegang, slik blant annet Samuel Huntington og Fremskrittspartiets representanter benytter begrepet. Man forsøker å begrense disse prinsippene til skarpt definerte kulturer og fremhever at ”vi” befinner oss i en global krig hvor ”våre verdier står under press.” Den politiske strategien som velges som følge av et slikt verdensbilde, er isolasjonisme og nasjonal konsolidering, slik vi ser at både europeiske og amerikanske høyrepopulister argumenterer for.

2. For det andre blir bruken av betegnelsen ”vestlige verdier” benyttet av krefter på den motsatte siden av det politiske spekteret, som mener verden er truet av en USA-ledet ”nyliberal imperialisme.” Man mener USA underlegger seg stadig flere områder ved hjelp av en beinhard, kapitalistisk plyndring, kombinert med militærmakt, der det er nødvendig. Ifølge denne konspirasjonsteorien bekjemper flere ulike, lokale motstandsbevegelser denne ”imperialismen” - blant annet antiglobaliseringsbevegelser, irakiske opprørere og sosialistiske grupperinger i Europa. Venstreradikalerne slåss mot at USA skal ”tre vestlige verdier over hodet på folk mot deres vilje.” Den logiske konsekvensen av dette synet blir at man godtar alle former for verdikonservatisme som kan være nyttig for å skape motstand mot militære intervensjoner ledet an av USA og NATO, slik som de vi har sett i Afghanistan, Irak og Kosovo de seneste årene.

Resultatet av denne kyniske og realpolitiske ideologien er i praksis en kulturrelativisme, som sier at mennesker som lever i andre, undertrykkende samfunn ikke fortjener de samme rettighetene som man selv nyter godt av. Selv om venstreradikalerne ikke er nasjonalister eller overtroiske, går man ikke av veien for å utnytte nasjonalisme og religion i den overordnede kampen mot ”amerikaimperialismen.”

3. For det tredje benyttes begrepet ”vestlige verdier” av de som anser seg for å befinne seg i en kulturkrig mot den ”korrumpering” av moral og tradisjoner som de mener følger i kjølvannet av demokrati, rettstat og livssynsfrihet. I denne gruppen inngår de ”hellige krigerne” som mener at individuell frihet leder til at mennesket får muligheten til å vende seg bort fra Gud. Jihadistenes kamp mot det man anser som ”vestlige” seksualitetsnormer, glir sammen med en væpnet kamp mot ”de vantro” og deres medhjelpere verden over (les mer om dette her, her og her).

Utfordringen til de av oss som ser annerledes på tingenes tilstand, er at vi befinner oss i en ”trefrontskonfrontasjon” med disse tankegangene. Vi nekter å godta ideen om at mennesker i andre deler av verden er mindre verdt eller mindre i stand til å sette demokratiske prinsipper ut i live. Vi nekter å godta at debatten i offentligheten kapres av nasjonskonservatorene eller verdikonservative moralister. For å forsvare livssynsfriheten må vi beskytte enkeltmennesket mot hån, og samtidig argumentere mot ideologier og religiøse retninger som ønsker å kneble ytringsfriheten.

Videre, i den samme artikkelen skriver Gunnar Hultgreen:

”For noen uker siden fikk han [oslomannen] visum til Jordan, og var på vei til Midtøsten for å kjempe sammen med sine palestinske brødre mot Israel.”

Unnskyld? Har oslomannen nær familie i de palestinske områdene? Det er ingen ting som tyder på dette. Foreldrene var fra Pakistan. Har Hultgreen i lykkelig uvitenhet adoptert retorikken til religiøse grupperinger, om at alle som deler samme tro er deres ”brødre og søstre,” selv om man aldri har møtt dem før? Den triste sannheten om denne religiøse familiefikseringen, er at hvis noen er dine ”brødre og søstre”, er det også noen som ikke er dine ”brødre og søstre” (som Sigmund Freud skrev: ”I samme sekund som Paulus nedfelte universell kjærlighet mellom mennesker som selve fundamentet for sin kristne sekt, ble ekstrem intoleranse overfor alle andre utenfor dette kristne fellesskapet den uunngåelige følgen”).

Hultgreens slurv viser frem en felle, som man for all del må unngå. Det dreier seg om en fristelse, som kanskje i særlig grad er aktuell for venstresiden. Sosialister og sosialdemokrater har utviklet en språkbruk (og – ikke minst – mange sanger), som messer om blind solidaritet og forholdet til ”våre kamerater.” Man risikerer å plagiere religionenes sekt-propaganda ved å universalisere det klamme nestekjærlighetsbegrepet til å gjelde hele verdens befolkning, i stedet for å fremheve hvordan det liberale demokratiet er bygget på det motsatte prinsipp: I demokratiet har man muligheten til å oppnå et sosialt rettferdig samfunn gjennom utjevningspolitikk, som ikke fordrer etisk konsensus. Med andre ord: I stedet for å erklære at de ”hellige” krigerne tar feil, er den instinktive fristelsen for venstresiden å si at de har delvis rett. Fundamentalistene må bare justere budskapet til følgende: ”Vi er alle brødre og søstre!”

Tvert imot! Det blir ikke fred før det etableres institusjoner som sikrer støy. Vi trenger mindre krav om enighet og mer verdsetting av individuell uenighet, også i offentligheten. Jeg er sosialdemokrat, men jeg mener at veien til et sosialt rettferdig samfunn må gå gjennom rasjonell argumentasjon og oppslutning om venstrepolitikk gjennom frie valg. Det er behov for en mentalitet som i større grad resignerer inn i en likegyldighet overfor andre menneskers livssyn, i stedet for en ny, forvirret omfavnelse av religionenes falske nestekjærlighet. Den virkelige ”imperialisme”, som du bør være på vakt mot i denne sammenheng, er ditt eget krav om at andre mennesker bør tenke som deg.

contexploration.net