Dinosaurane kjem!

Dagbladets forside tirsdag denne uken nærmest skrek etter hissig debatt. Se og Hør-gründer, nå pensjonist og mannsrollepanel-deltager, Knut Haavik, synes synd på barn som må vokse opp med to fedre. Han setter barnas behov foran de voksnes, og mener at de vil løpe en stor risiko for å bli mobbeofre. Arve Juritzen, som selv til de grader føler seg truffet i kraft av å være homofil alenefar til ei lita jente, mener at det er fordommer som de Haavik har, som påvirker barna. Og kaller ham i samme åndedrag for en dinosaur. Haavik har møtt motbør fra flere hold, også i kretser der man normalt skulle tro han ville få applaus.

Jeg vil være så raus at jeg gir Haavik 50 prosent rett. Han var selv et mobbeoffer, og vet hvor slemme barn kan være. Når barn i såkalte "normale" familier blir mobbet uten åpenbare grunner, hva da med en som lever i familieforhold som går langt utover normalen? Å tro at et barn som lever i et familieforhold med to fedre eller to mødre, eller med en homofil alenefar, ikke vil bli gjenstand for mange stygge kommentarer og rare blikk, er i beste fall naivt. Fremtidens mobbeofre serveres på et fat.

Man kan si at Haavik legger sten til byrden ved å forfekte slike holdninger i avisen. Ved å si at han synes synd på barn som vokser opp med homofile eller lesbiske foreldre, sier han også at de er dårlige omsorgspersoner. Dårlige omsorgspersoner fordi de utsetter barna sine for mange ubehageligheter i forhold til jevnaldrende. Jeg betviler dog ikke at homofile og lesbiske kan være like gode foreldre som heterofile. Kjønn og legning er ikke avgjørende for det. Etter å ha levd i årevis med folks manglende toleranse og fordommer, er de kanskje også bedre rustet til å oppdra barna til å bli sterkere individer. Så sterke at de kan møte eventuelle mobbere med utspill som "Ja, faren min er homofil, og hva så?" Selv om det kanskje er mye å forlange av et barn i grunnskolealder.

Haavik vokste opp på en tid da dagens gryende familiestrukturer var utenkelig. I dag har vi det annerledes. De yngre generasjonene er oppdratt i toleransens tegn, ihvertfall i teorien. I praksis kommer nok fordommene klarere fram. Vi vet ikke per i dag hvor mange barn som faktisk vokser opp med to fedre eller to mødre i Norge. Ut fra svenske tall har politikerne anslått at det kan være rundt 20.000 barn. Antakelig er tallet langt lavere. Uansett er det et faktum at familiestrukturen er i forandring. Kjernefamilien består ikke nødvendigvis lenger av den klassiske mor, far og barn. Den kan like gjerne bestå av far, far og barn, mor, mor og barn, far og barn eller mor og barn.

Nylig leste jeg om to kvinner som levde i et lesbisk forhold med to barn. En gutt i barneskolealder og ei jente på babystadiet. Gutten, som også hadde homofil far, ble spurt om hvordan han syntes det var å vokse opp og bo med to mødre. Han svarte at det var helt greit, og at en annen i klassen hans også hadde det sånn. Moren måtte skyte inn og si at det han mente var at foreldrene til klassevenninnen var skilt, og at heller ikke hun bodde sammen med faren. Gutten så altså ikke på sin livssituasjon og sine familieforhold som noe annerledes enn situasjonen til barna med skilte foreldre. Foreløpig er kanskje ikke temaet så tyngende for ham heller. Men det er ingen som kan spå hvor kult det kommer til å være når han blir 16-17, og helst vil være mest mulig lik "alle de andre". Før det foreligger grundig forskning på området, er det uansett umulig å vite hvordan disse barna har opplevd familieforholdene, og hvordan det preget dem i ettertid.

Om noen år vil muligens disse nye familiestrukturene bli langt vanligere, og folk vil ikke engang heve øyenbrynet av å høre at faren til lille Erik er homofil. Knut Haavik kan derfor være glad for at han tok opp hansken og startet debatten nå, om noen år vil det nok bli MYE vanskeligere å være dinosaur.