Den mobile hverdagen

Mobilen kan av og til være vår beste venn. Det er denne lille tingesten som lettest knytter oss til andre mennesker. De fleste er en liten SMS unna. Med nye finesser og nytt fancy tilbehør, er telefonen dessuten blitt mer enn et verktøy til å ringe med - den er kamera, musikkspiller og mini-datamaskin. Mobilen er veldig grei hvis du en dag skulle stå værfast på fjellet, få motorstopp på en øde landevei eller når du rett og slett bare vil signalisere at du er en viktig person. En person som folk ønsker å ha kontakt med.

Mobileierne blir dessuten yngre og yngre, forteller Aftenposten oss. I 2006 hadde 85 prosent av landets tiåringer sin egen mobil. Tidligere var det vanlig å få sin første mobil som tolvåring, nå er det normalt når man er ti. For mange foreldre er det en trygghet i mobiltelefonen når ungene er ute på tokt. For ungene er det mest avgjørende om "alle de andre" har en.

Paradoksalt nok er mobilen blitt så viktig for oss – i en verden der vi også ønsker å være så frie og uavhengige som mulig. Med mobilen gjør vi det motsatte – vi gjør oss tilgjengelige hele tiden. Såfremt vi ikke slår den av da. Men det gjør jo de færreste av oss. Vi kan til nød strekke oss til å sette den på lydløs på kino. Det er jo alltids noen som kan ha noe viktig å meddele oss. Og nå har vi gjort det til en så god vane å ha den i lommen eller vesken, at vi ville følt oss nakne uten. Mon tro hvordan man klarte seg i tidligere tider?

Be noen om å beskrive deres forestilling av en mobilløs person, og de fleste vil svare at det er en av de "gretne, gamle gubber" i TVNorge-serien med samme navn.

Men Kjell Børringbo, organisasjonssekretær i Norsk Presseforbund, fungerer tilsynelatende godt uten. I påsken stod han fram i et intervju i Aftenposten. Han er en av de ni prosentene her i landet som fortsatt bare klarer seg med fasttelefonen. Selv hevder han at han ikke trenger å være mer tilgjengelig enn det han allerede er. I sin jobb som organisasjonssekretær snakker han nok i telefonen, så det er mulig at hans behov for telefonisk kontakt er mettet ved arbeidsdagens slutt.

- Jeg er nok en nøktern telefonprater, er ikke glad i lange telefonsamtaler, ihvertfall ikke privat. Det faller meg ikke naturlig, jeg er nok en skrivende person, sier han til avisen.

Ja,ofte kan det falle naturligere å sende en e-post fremfor å ringe til noen. Ihvertfall hvis det er noe som ikke haster veldig.

Men uansett hvor glade vi er i denne lille saken; den er like flyktig som et hvilket som helst menneske. Den lever dessverre ikke for evig. 100 prosent trofast er den heller ikke, for du vet aldri når den kan svikte. Uten lader og tilgang på strøm, sier den fort takk for seg. Og da sitter vi der, uten dekning og med mørkt display. So much for moderne teknologi!