ideer estetikk kultur filosofi økonomi miljø meninger politikk nyheter litteratur språk trender musikk forskning it kunst historie identitet integrasjon ytringsfrihet personvern sikkerhet                                                                                                                                                                                                                                                                                                           

Drage
Bli en del av Norden
Forskning Kultur Miljø Politikk Religion Samfunn Økonomi
Ikke-klikkbar annonse
Borgerjournalistene.org
Ikke-klikkbar annonse
Innsikt
Samlesider om Iran
Samlesider om EU
Meninger

Den mobile hverdagen

Ikke-klikkbar annonse

Kommentarer

Mobiltelefonens eksistensielle rolle.

Det hadde vært interessant å finne ut av hvordan barn, som vokser opp med mobilkommunikasjon som sin primære kommunikasjonskilde, vil utvikle seg. Men det krever tilrettelagt laboratorium, og det er helt uetisk og uakseptabelt - selvfølgelig. Men vi kan kanskje tenke oss svaret likevel?
PS: Ikke for å male fanden på veggen altså; bare som en kommentar til den enorme spredningen av mobiltelefon.

Fri og uavhengig?

"Paradoksalt nok er mobilen blitt så viktig for oss – i en verden der vi også ønsker å være så frie og uavhengige som mulig. Med mobilen gjør vi det motsatte – vi gjør oss tilgjengelige hele tiden."

Jeg synes ikke dette er et paradoks i det hele tatt. For meg har mobiltelefonen gjort meg vesentlig friere og uavhengig, nettopp fordi jeg har tilgjengelighet hele tiden.

Jeg kan jobbe til andre tider enn vanlig. Ta meg noen "fridager", vel vitende om at noen kan få fatt i meg om nødvendig. Jobbe hjemmefra fordi jeg ikke er avhengig av at noen må nå meg på kontortelefonen. Jeg er også fri til å ta telefonen når den ringer eller å høre på en melding senere. Er jeg opptatt med noe, er det bare å la telefonen ringe. Å slå av lyden på kino er f. eks. selvsagt.

Jeg har vært aktiv (og bevisst) mobilbruker siden jeg fikk min første slepbare i 1983 og synes den i all hovedsak er en velsignelse som gjør hverdagen enklere og gir meg vesentlig mer frihet enn jeg hadde tidligere. Sånn kan det også sees!

Så til din avslutning om at den plutselig slutter å virke. Vel, de fleste telefoner har en batteri-indikator i tillegg til at du blir varslet om lavt batterinivå med lyd. I tillegg så finnes det faktisk ladeutstyr som ikke er avhengig av strøm. En liten solcellelader kan anbefales i strømløse områder.

Se også:

91 prosent av alle nordmenn eier en mobiltelefon. Det er med andre ord ikke så stor sjanse for å treffe på noen som ikke har et eksemplar. Eller, hvis du er av den ekstreme typen, to og tre. Er det mulig å leve uten mobiltelefon i 2007? Kjell Børringbo er en av de ni prosentene her i landet som er mobilløs.

Mobilen kan av og til være vår beste venn. Det er denne lille tingesten som lettest knytter oss til andre mennesker. De fleste er en liten SMS unna. Med nye finesser og nytt fancy tilbehør, er telefonen dessuten blitt mer enn et verktøy til å ringe med - den er kamera, musikkspiller og mini-datamaskin. Mobilen er veldig grei hvis du en dag skulle stå værfast på fjellet, få motorstopp på en øde landevei eller når du rett og slett bare vil signalisere at du er en viktig person. En person som folk ønsker å ha kontakt med.

Mobileierne blir dessuten yngre og yngre, forteller Aftenposten oss. I 2006 hadde 85 prosent av landets tiåringer sin egen mobil. Tidligere var det vanlig å få sin første mobil som tolvåring, nå er det normalt når man er ti. For mange foreldre er det en trygghet i mobiltelefonen når ungene er ute på tokt. For ungene er det mest avgjørende om "alle de andre" har en.

Paradoksalt nok er mobilen blitt så viktig for oss – i en verden der vi også ønsker å være så frie og uavhengige som mulig. Med mobilen gjør vi det motsatte – vi gjør oss tilgjengelige hele tiden. Såfremt vi ikke slår den av da. Men det gjør jo de færreste av oss. Vi kan til nød strekke oss til å sette den på lydløs på kino. Det er jo alltids noen som kan ha noe viktig å meddele oss. Og nå har vi gjort det til en så god vane å ha den i lommen eller vesken, at vi ville følt oss nakne uten. Mon tro hvordan man klarte seg i tidligere tider?

Be noen om å beskrive deres forestilling av en mobilløs person, og de fleste vil svare at det er en av de "gretne, gamle gubber" i TVNorge-serien med samme navn.

Men Kjell Børringbo, organisasjonssekretær i Norsk Presseforbund, fungerer tilsynelatende godt uten. I påsken stod han fram i et intervju i Aftenposten. Han er en av de ni prosentene her i landet som fortsatt bare klarer seg med fasttelefonen. Selv hevder han at han ikke trenger å være mer tilgjengelig enn det han allerede er. I sin jobb som organisasjonssekretær snakker han nok i telefonen, så det er mulig at hans behov for telefonisk kontakt er mettet ved arbeidsdagens slutt.

- Jeg er nok en nøktern telefonprater, er ikke glad i lange telefonsamtaler, ihvertfall ikke privat. Det faller meg ikke naturlig, jeg er nok en skrivende person, sier han til avisen.

Ja,ofte kan det falle naturligere å sende en e-post fremfor å ringe til noen. Ihvertfall hvis det er noe som ikke haster veldig.

Men uansett hvor glade vi er i denne lille saken; den er like flyktig som et hvilket som helst menneske. Den lever dessverre ikke for evig. 100 prosent trofast er den heller ikke, for du vet aldri når den kan svikte. Uten lader og tilgang på strøm, sier den fort takk for seg. Og da sitter vi der, uten dekning og med mørkt display. So much for moderne teknologi!

Ikke-klikkbar annonse