De gamle er eldst

Forrige søndag trakk jeg i finstasen. Jeg var invitert i 90 års lag. Stort sett familie, men en og annen nabo og venn også. Ikke så rart at det var mest familie. I sin tid fikk han 12 barn, og de har nå, i sin tur, fått både barn, barnebarn – sågar oldebarn. Familien bor spredd rundt i hele landet, ikke alle kunne komme – omtrent halvparten – ganske nøyaktig femti gjester i stort og smått.

Langbord var dekket ute under drueklaser. Fire av sønnene hadde ansvaret for grillingen. Grilling av kalvekjøtt, lammekjøtt, kylling og pølser. En helt vanlig Asado her i Argentina. Kvinnene hadde ansvaret for tilbehøret. Seks ulike typer salater, hjemmebakt brød og ikke minst kakene til kaffen. Ved siden av en gedigen bursdagskake var det fruktkaker i alle varianter og sjokoladebiter.

Bursdagsbarnet selv satt ved bordenden og tok i mot ”audiens”. Det ene familiemedlemmet etter det andre satte seg ned for en prat, og som regel hadde han ett eller annet tipp eller tipp-tipp oldebarn på fanget. Rørende å se de små barnehodene hvilende mot patriarkens trygge og sterke bryst.

Selv fikk jeg også gleden av en prat. Jeg fikk se inn i to kloke gamle øyne. Jeg fikk oppleve å bli hørt, jeg fikk oppleve at midtpunktet i festen fikk meg til å føle meg som midtpunkt. Dette fikk han til ved å fortelle om seg selv – like mye som han spurte meg om mitt liv. Det er sjelden man møter en person som utstråler så mye trygghet. Jeg tror hans hemmelighet er at han tillot seg selv ”bare å være”. Han ga og tok, i like stor grad. Han ba ikke om noe, forventet ingenting og frydet seg stort over min lille yin/yang tatovering jeg nylig hadde gitt meg selv i anledning min egen 40 års dag.

Hans navn er Juan. Han jobbet ute frem til han var 81 år. Hans profesjon var hestestell, men det gav ikke alltid nok inntekt, så han supplerte med å jobbe i maisåkre. Hva han bruker pensjonist tiden til? Han står tidelig opp, lytter til radioen, luker i kjøkkenhagen som er hans domene. Den gir de som bor under samme tak som ham, alt de trenger av frukt og grønnsaker. Han bor sammen med tre av barna sine. To av disse har ektefeller. De er alle utearbeidende. Derfor faller det på Juan å lage middag til dem hver dag. Jeg sier ”imponerende”. Han sier med et smil; ”Det er bare mitt liv.”