Ytringsfrihet – for enhver pris?

Tar vi utgangspunkt i at både ateisme og tro er et spørsmål om overbevisning, må de to likestilles. Om trossamfunn innrømmes retten til å kritisere eller harselere med det sekulære, er det implisitt at de sekulære selv må få returnere harselasen. En naturlig konsekvens av ytrings- og trosfrihet, vil nok de fleste mene. Av samme grunn er da også blasfemiparagrafen håpløst akterutseilt. Til spørsmålet om en paragraf, hvis eksistens altså er unyttig, bør stå over en annen, bør svaret derfor også bli et rungende nei.

Det fritar likevel ikke meningsforvaltere ansvaret for å kunne forutse hva som, med rimelig grad av sikkerhet, blir konsekvensen av deres ytringer. Selv om friheten til å ytre seg på bekostning av religiøses ære er selvskreven i vår vestlige oppfatning, er det liten tvil om at den må opphøre idet andres liv og lemmer settes i fare. Ingen har rett til å bestemme hvilke farer et folk (i dette tilfellet et helt kontinent) skal eksponeres for. Omtrent der bør grensen for ytringsfrihet også trekkes. Absolutter i forhold til ytringsfriheten kan med fordel overlates rabulister og populister, som er uvant med å stilles til ansvar for sine holdninger. Så volder de ingen andre skade – enn seg selv?

Aldri før har menigmanns mulighet til å formidle mer eller mindre forkvaklede standpunkter vært større enn i dag. Se bare på Depesjer.no. Det står verken mediehus eller organisasjoner bak, og likevel når vi ut til en ikke uunselig mengde daglige lesere. Nå har vi heller ingen misjon, ingen agenda, så faren for at vi besmitter lesernes sinn med vikarierende argumenter og tvilsom retorikk, er ytterst liten. Men det fins individer, endog organisasjoner, som på grunn av mediedemokratiseringen (les: Internett generelt og blogger spesielt) når ut til leserskarer de ellers aldri ville ha truffet. Vigrid er et slikt tilfelle. Blogger som, i ytringsfrihetens navn, nører opp under potensiell fremmedfrykt, et annet.

Anonyme bloggere, som i ly av just sin anonymitet, formidler Muhammed-karikaturer over forholdsvis lave sko, retter harmdirrende pekefingre mot ”feige redaktører”, uten tanke for de samme redaktørenes frykt for at det neste morgen står en tikkende skoeske i garasjen. Likevel; en av de mest markante eksponentene for absolutt ytringsfrihet, har åpenbart sine meningers mot. For noen uker siden blåste bloggeren Heidi Nordby Lunde sitt cover, og tilkjennega at det er hun som besitter pseudonymet VamPus. Modig, vil nok mange si, men i volatile dager som disse, spørs det om ikke dumdristig er en vel så gangbar term.

Det har som nevnt blitt i overkant mye ytringsfrihet i det siste. Orientalske imamers forsikringer om at unnskyldninger ikke gjør susen, bærer bud om at konflikten neppe har nådd sitt klimaks riktig ennå. Men hvem vet; om de konflikthungrige legger bånd på seg, forsvinner kanskje alt bak glemselens slør. Skjønt det neppe tjener provokatørens interesse.

Vi har ennå til gode å se den siste røde kluten. Det franske satiremagasinet Charlie Hebdo uttrykker det ganske betegnende:

– En ”dansk terrorist” utbryter smilende: ”Muhammed var bare en forsmak. Vent til jeg tegner Allah!”

Opprinnelig publisert 13.02.2006