Samfunnets slør

I all hovedsak har Norge i en årrekke vært et flerkulturelt samfunn, hvor respekten for enkeltindividet har stått høyt. En av de viktigste garantier for rettssikkerhet. I en stadig internasjonalisert verden, hvor landegrensene smelter inn i hverandre, er det overraskende å oppdage at samfunnet er mindre tolerant for annerledeshet. For kort tid tilbake var det en del av norsk stolthet å filosofere rundt pluralismen. Norge vaiet flagget høyt og stolt. I dag virker samfunnet på kollisjonskurs med multikulturalismen. Det flagger på halv stang. Tankegodsets gyldighet er under lupen. Det vi lenge har tatt for gitt, er til evaluering.

En viktig bidragsyter til dette oppstyret er at det ikke foregår et skille mellom kultur og religion. Begrepene brukes til dels om hverandre. Alt bunner i alt, og fellesnevneren virker å være islam. Et veldig kronglete spor. Hijab er religiøst begrunnet, selv om den inneholder visse kulturelle impulser. Trass visse inntrykk foreligger det en eksplisitt distinksjon. Andre ser annerledes på det, særskilt i lys av 11. september. Sammenblandingen er manipulerende, i den forstand at den overdriver faktiske opplysninger.

Grensedragningen kommer bedre frem ved at man stiller en slørbrukende muslimsk kvinne følgende spørsmål: ”Hvorfor bruker du hijab?” Svaret hun avgir vil høyst sannsynlig springe ut fra en religiøs overbevisning. Veldig få, hvis noen, vil besvare dette spørsmålet med ”fordi kulturen/familien min krever det”. Sistnevnte respons kan på sett og vis tyde på tvang, men i utgangspunktet skyldes det manglende kunnskap om hva islam faktisk meddeler. En liten tue skal ikke velte et stort lass. Et bilde som går igjen, er at muslimske kvinner er mentalt umodne og har behov for spesielle vernetiltak og særskilt omsorg.

Hijab er en måte å stadfeste sin tilhørighet på, ikke minst ut fra en religiøs overbevisning. En strategi synes å være å kreditere forferdelige, kulturbetingete elementer, som tvangsekteskap og æresdrap, for å gjøre kritikken mer akseptabel og legitimt begrunnet. Disse assosiasjonene er nå til de grader uberettiget knyttet til islam. Et minimum av refleksjon bør kunne forventes.

Generelt sett synes nordmenn å inneha en positiv oppfatning av muslimer, men samtidig en vridd forestilling om deres kvinnesyn. I stor utstrekning er massemedia, politikerne og intellektuelle med på å fremstille muslimske kvinner som undertrykte og lystrende overfor mannen. Slike skildringer blir bedre mottatt av folk flest på bakgrunn av avsenderens status i samfunnet.

Debatten knyttes også parallelt opp mot integrering. En bremsekloss er én karakteristikk. Man skal vokte seg vel for å overdrive denne karakteristikken. I sjeldne tilfeller vil noen trekke seg i retning av at hijab er grunnen til at integreringsarbeidet ikke har gitt full uttelling. Muligens bunner motstanden i det estetiske; klesdrakten faller rett og slett ikke i smak. En generell aksept er et viktig kriterium i integreringsprosessen. Hijab er ikke imot den norske samfunnsoppfatningen eller viktige norske verdier, som likestilling, frihet og demokrati. Fullverdig integrering og deltagelse er ikke kompatible uten retten til å anvende hijab. For en muslimsk kvinne er det å gå med hijab en religiøs frihet til å velge. De etterlyser bare retten til å praktisere sin religion fullt ut, og det innebærer å bruke hijab.

Samfunnet må ta innover seg at det er utrolig vanskelig å være slørbrukende muslimsk kvinne. Norske kvinner har etter hvert blitt bedre posisjonert i samfunnet, også i forhold til motparten, mannen. Imidlertid møter riktignok en etnisk norsk kvinne på enkelte områder fortsatt motbør. Hvilke problemer strir en slørbrukende muslimsk kvinne med? Først at hun er slørbruker, dernest muslim, videre innvandrer og så kvinne. Hvilke tiltak er blitt satt i verk for å avhjelpe problemene?

De møter også sterk kritikk fra feministbevegelsen. Kritikken er tilsynelatende sterkt urimelig. Paradoksalt nok er situasjonen at de samme kvinnene som kjempet en hard kamp mot samfunnet, for å bli akseptert på like vilkår, nå yter motstand mot innvandrerkvinner, som befinner seg i tilsvarende posisjon i dag. Feministene er tillagt kompetanse til å uttale seg om et forhold de har liten kunnskap om. De vil så gjerne tro at de fronter en god sak, at alle muslimske kvinner med hijab innerst inne ønsker å bli ”reddet”. Etter omstendighetene har de klart å underminere sin ”egen” sak. Begreper som toleranse, religionsfrihet og valgfrihet har forlatt vokabularet deres. Muslimske kvinner har ikke etterspurt en slik ”frigjøringskamp”, bare lik mulighet til å utfolde seg på tilsvarende måte som alle andre, uavhengig av religion. Det er skadelig å fremme utløsende standpunkter uten forankring i reelle fakta. Ingen har noe å tjene på at det oppstår gnisninger mellom muslimske kvinner og samfunnet.

Muslimske kvinner har krav på å bli hørt. Og når de først uttaler seg, blir de ignorert fordi de er ”undertrykt og uten egen stemme”. I mange debattprogrammer på TV er deltagersammensetningen gjerne med erfarne politikere på den ene siden og enslig, forsvarsløs, muslimsk kvinne med minimale av norskkunnskaper, på den andre siden. Hun blir fremstilt som svak, og kommer generelt sett svært dårlig ut av hele opplegget. Hun legger ikke opp til det selv, men oppsettet er designet for å karikere kvinnen som viljeløs.

En motreaksjon er at den muslimske kvinnen i større grad involverer seg energisk i den pågående offentlige debatten. Utveksling av kunnskap vil åpne veien for en bedre forståelse, tette igjen de store gapene og bygge forholdet av respekt for hverandre. For islam er en tolerant og kvinnevennlig religion. Dette må på en ryddig og velproporsjonert måte frem til folk. I den relasjon kan en lite brukt ressurs, norske konvertitter, komme til nytte ved å avdekke usannheter og bryte ned myter. Norske konvertitter er mange. Korrekte svar vil fremtvinge korrekte spørsmål: ”Hvorfor konverterte du til islam? Hvorfor bærer du hijab?” Viktige spørsmål som disse er med på å sette i gang en tankeprosess som er til gunst for samfunnet. Få vet at islam promoterer likeverd. Få vet at islam først stiller krav til mannen hva angår kleskode, deretter kvinnen. Få vet at islam taler om valgfrihet, likeverd og toleranse.

Det er sørgelig at folk på begge sider av gjerdet misbruker islam for å tjene egen sak. Kritikkverdige forhold eksisterer også i islam. Er det imidlertid korrekt at selverklærte islam-motstandere får ekstra oppmerksomhet i massemedia? Blir vi lenger overrasket over svertekampanjene? Det er av fundamental betydning at man ikke bygger på opplysninger uten å sjekke holdbarheten av dem. Det er sunt å ta forbehold når man faktisk ikke vet.

Muslimske kvinner er en ressurssterk gruppe. De velger å bli hjemmeværende på grunn av den nedsettende beskrivelsen. Hijab betyr mye for en muslimsk kvinne. Riktignok ikke for alle. De aller fleste muslimske lærde er enige om at hijab er obligatorisk, gjengitt med tilslutning i muslimske tekster. Til syvende og sist ligger avgjørelsen helt og holdent hos den enkelte.

Kronikkforfatteren studerer ved juridisk fakultet i Oslo, og er leder for Arabisk student fellesskap. Les også forfatterens kronikk av 25. oktober: Quisling-museum i Villa Grande?