Kirke og stat: to enheter

Nøkkelspørsmålet i så henseende er ikke om Den norske kirke skal bestå, men om en ordning som bremser opp videreutviklingen av demokratiet skal avvikles. Myndighetene må vise større vilje til å ta det innledende skritt til avviklingen.

Sekularisme går hånd i hånd med demokrati. Det er i hvert fall hva mange europeiske land sikter mot. Uten det ene blir det lite av det andre. Mange europeiske land har separert stat fra kirke for å skape et bedre demokrati. Et skille mellom det religiøse og det verdslige. Den norske kirke må bli behandlet som et ordinært trossamfunn. At et stort flertall av befolkningen er kristne, er ikke ensbetydende med at kristendommen trenger en særordning. Etter demokratiske prinsipper og menneskerettigheter gir ikke et flertall automatisk rett til å overkjøre et mindretall. Hva skiller oss, ut fra grunnlovsperspektivet, fra et diktatur når vi selv ikke kan bestemme hva vi ønsker eller ikke ønsker å tro på? Det lar seg bare ikke begrunne rasjonelt i et demokrati.

Grunnlovsbestemmelser, en rekke lover, regler og bestemmelser må endres i takt med endringene i samfunnet. Se for eksempel bare på paragraf 2 i Grunnloven, som i sin tid nektet jøder og jesuitter adgang til riket. Samfunnet endret seg og derfor fulgte grunnlovsbestemmelsen etter. En bevegelse med sterke personligheter klarte å skape en opinion. Det kan også gjøres i dag. En revisjon må finne sted for å skille kirken formelt fra staten. Grunnloven skal gjenspeile hele befolkningen. Ergo religionsnøytral.

Mange norske statsborgere tilhører ikke den evangelisk-lutherske religion, selv om grunnloven erklærer den evangelisk-lutherske tro som den offisielle religionen. Det finnes andre kristne av en annen trosretning. Hva så med for eksempel ateister og de mange nye landsmenn, som har en helt annen trosretning? Dette er et problem som kan beskrives som vårt ”eget demokratiske underskudd”. Det er ubeleilig og nokså flaut.

Norge har forandret seg mye siden 1814, da Grunnloven ble skrevet. I dag fremstår Norge som et multikulturelt og multireligiøst samfunn. Det er innlysende logisk å se på statskirken som et alvorlig hinder for utviklingen av et bedre og inkluderende samfunn. I all tydelighet mindreverdiggjør institusjonen andre, og fører en uhyre diskriminerende linje. Noe som setter sinnene i kok hos mange, er den kristne formålsparagrafen i skolen. Den legger til rette for at barn utvikler ett spesielt livssyn. Men i forhold til tidligere, har det faktisk blitt mindre kristendomsundervisning nå enn tidligere. Nesten ikke noe bibelhistorie, få eller ingen salmevers. Formålsparagrafen i skolen er i dag under behandling i Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Ikke ha altfor store forhåpninger.

At stat og kirke skiller lag, peker faktisk mot større engasjement om kirken. Det vil skape en beskyttelsesverdig interesse i å bevare kirken. Det blir en naturlig åpenhet og ekthet i forhold til demokrati, menneskerettigheter, medlemstall.

For det er slik at barn av medlemmer som ikke blir døpt, står oppført som tilhørige. Det er komplisert. Tilhørige er også definert som medlemmer, bare ikke som fullverdige medlemmer. De utgjør dermed en del av medlemstallet. Foreldre som ikke ønsker ”tilhørighet”, må selv ta kontakt med kirken for å hindre dette. De ulike begrepene er misledende for allmennheten, og fungerer i favør av statskirken.

Statskirken skryter i generelle vendinger om høye medlemstall. Et stort flertall av befolkningen er registrert som medlemmer av statskirken. Men det ligger definitivt usikre tall i det. Det virker som om det eneste kriteriet for å bli medlem er at du har norsk statsborgerskap. Det var ikke før nylig at ”feil” har dukket opp når det gjelder medlemsregistret. Mange står oppført som medlem uten å være det. Og selv om du melder deg ut, er det overhodet ingen garanti for at du faktisk er utmeldt. Videre er mange dobbeltregistrert i medlemsregistrert i Den norske kirke og i et annet tros- eller livssynssamfunn. Det problemet er også utbredt når det gjelder folkeregistret. Mange mennesker lar være å melde flytting. Det er dermed ikke sagt at hele medlemsoversikten er utsatt for løgn og talltriksing. Men slike ”feil” er bare noe av forklaringen på hvorfor medlemstallet har stabilisert seg på et høyt nivå. Det høye medlemstallet er i noen grad med på å rettferdiggjøre kirkens posisjon i samfunnet.

Det er vanskelig å si seg enig i det høye medlemstallet når vi ser retningen samfunnet har tatt i den senere tid. Mindre religion, mer materialisme. Medlemstallet kan nesten umulig gjenspeile graden av religiøsitet i folket. Tilknytningen til kirken er tilsynelatende på sett og vis kun basert på seremoniene som definerer de ulike fasene av livet. Det gleder mange. En måte løse medlemskap i kirken på, er ved å avholde konfirmasjon – annengangsbekreftelse. Hvis du ikke konfirmerer deg, blir du strøket som medlem. Slik er det dessverre ikke i dag.

Å skille stat og kirke er overhodet ingen trussel mot samfunnet som sådan. Den eneste reelle trusselen er at medlemstallet vil bli sterkt redusert. Det er sannsynlig. Det betyr at Den norske kirke vil få mindre av våre skattepenger, siden det blir antall medlemmer som definerer størrelsen på kirkekassen. Men det avhenger av om folket strømmer til de andre. Ellers blir skattepengene frigjort til andre ikke-livssynsformål. Samtidig, sett fra motsatt side, vil det være et slag vunnet med hensyn til andre livssyns- og trossamfunn.

De som ønsker å bevare statskirken tegner alltid et dystert bilde om hvordan samfunnet blir uten en slik institusjon. Samfunnet blir ikke mer korrumpert, ikke mer kapitalistisk, ikke mer kriminelt, med eller uten statskirken. Det er mye ubegrunnet frykt i omløp. Det er ikke vanskelig å finne en modell å følge etter – se mot Sverige. Avviklingen har gjort demokratiet mer fullkomment, kirken har fått færre medlemmer og alle livssyns- og trossamfunn er likestilte.

Den norske kirke må bli fristilt og uavhengig av staten. De forskjellige religioner må jevnt over ha de samme muligheter. Det skaper dårlig stemning når ”læreren favoriserer en elev, som alltid får gode karakterer”.

De ulike politiske partiene har landsmøter på rekke og rad i den nærmeste tiden. Vi får håpe at noe godt kommer ut av disse møtene. Kanskje blir det fremmet forslag til grunnlovsendringer allerede i denne stortingsperioden.

Vi er alle norske statsborgere. Statskirken bør avvikles, da den ble skapt i en annen tid. Men dette må være basert på et bredt flertall i befolkningen, samtidig som minoritetshensynet til ulike tros- og livssynssamfunn blir ivaretatt. Den eneste riktige vei å tilnærme seg denne problematikken på, er å holde en folkeavstemning. Det blir et ønske av og for folket – for eller mot.