Varsling er fremdeles en risikosport

Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen har uttalt om sitt eget forslag at formålet er å stimulere til varsling av ulovligheter og kritikkverdige forhold. Den skal også bidra til bedre ytringsklimaet generelt blant norske arbeidstakere. Det statsråden ikke sier, men som loven og lovforarbeidene klart forutsetter, er at varsling og ytring også etter den nye arbeidsmiljøloven vil være sterkt redusert, av hensynet til arbeidsgivers interesser og lojalitetsplikten.

I arbeidsmiljølovens §2-4 slås det fast at arbeidstakere har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten. I utgangspunktet er dette en svært sterk og klar melding. Men i neste ledd slås det imidlertid fast at det eksisterer klare begrensninger i denne retten:

"(2) Arbeidstakers fremgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig. Arbeidstaker har uansett rett til å varsle i samsvar med varslingsplikt eller virksomhetens rutiner for varsling. Det samme gjelder varsling til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter."

Forsvarlig varsling
Tross mange advarsler fra kompetente høringsinstanser velger regjeringen å vektlegge at varslerens framgangsmåte skal være "forsvarlig". Kravet til forsvarlighet gjelder kun for varsling internt i virksomheten (til ledere, vernetjeneste mv) og til offentligheten (medier, blogger mv.) Varsling til kontrollorgan eller tilsyn, eller varsling som følge av en yrkespålagt plikt (helsevesenet), har intet krav om forsvarlighet.

Selve lovteksten gir ingen pekepinn om hva forsvarlig framgangsmåte vil være ved offentlig eller intern varsling. Men i proposisjonen kommer det imidlertid klart fram at lojalitet overfor arbeidsgiver og skade på arbeidsgivers interesser vil tillegges vekt.

"Grensene for arbeidstakers ytringsfrihet skal som nå avhenge av en konkret avveining mellom hensynet til arbeidstakers ytringsfrihet og arbeidsgivers interesser, herunder arbeidsgiverens krav på en viss lojalitet fra arbeidstakers side."

Selv om ytringsfriheten skal veie tyngst, og all inngripen i arbeidstakers ytringsfrihet må særskilt begrunnes, etableres det et minefelt av uklare forutsetninger og krav, som det for en alminnelig arbeidstaker vil være nærmest umulig å navigere mellom uten kompetent juridisk forståelse. Krav til forsvarlig framgangsmåte vil mest sannsynlig bidra til at det er nettopp varslerens framgangsmåte som blir fokus i framtidige varslingssaker, og ikke selve innholdet i varslingen.

Offentlig varsling er unntaket
Regjeringen legger opp til at intern varsling og varsling til tilsyn skal være det normale. Varsling til medier er unntaket, og den form for varsling som det stilles strengest krav til når det gjelder framgangsmåte. Blant annet slås det fast at intern varsling bør være forsøkt før offentlig varsling kan anses som forsvarlig:

"Et krav om intern varsling må forstås slik at arbeidstaker som hovedregel bør varsle i samsvar med virksomhetens egne rutiner, der slike finnes. Med rutiner menes prosedyrer for varsling og håndtering av kritiske ytringer i virksomheten som er nedfelt i retningslinjer, reglementer, instrukser, avtaler, mv."

Riktignok skriver regjeringen i lovforarbeidene at det vil finnes unntak hvor varsling til offentligheten vil kunne være det eneste reelle alternativet for å få avdekket kritikkverdige eller ulovlige forhold. Men det regjeringen ikke tar hensyn til i sin iver etter å fastsette krav for offentlig varsling, er at de store og alvorlige saker som er avslørt de siste årene i norsk arbeidsliv i all hovedsak er avslørt som følge av at ansatte har varslet mediene. I praksis er det mediene som har vist seg som den kanal som er flinkest til å avsløre de alvorligste sakene, ikke tilsynene eller de bedriftsinterne revisorene.

Full ytringsfrihet i Sverige
De foreslåtte norske bestemmelsene står i kontrast til varslerlovgivingen i Sverige. Ytrings- og meddelelsesretten for offentlige ansatte i Sverige står over de alminnelige taushetsbestemmelsene, og kan bare begrenses ved lov. Slike lovfestede begrensninger knytter seg til følgende tre situasjoner:

• Når arbeidstakeren gjør seg skyldig i svært alvorlig kriminalitet, for eksempel spionasje.
• Når den ansatte forsettlig gir ut sakspapirer med opplysninger som er taushetsbelagte etter «sekretesslagen»
• Når arbeidstakeren forsettlig tilsidesetter såkalte kvalifiserte taushetsplikter

Den svenske ytrings- og meddelelsesfriheten gjelder bare ytringer i media. Offentlig ansatte har dessuten rett til å nekte å oppgi sin identitet til mediene. Det er derfor straffbart for mottakeren (journalisten) å avsløre identiteten til varsleren. All form for etterforskning fra arbeidsgivers side, for å finne frem til den anonyme varsleren, er forbudt («meddelarskyddet»). Overtredelse av etterforskningsforbudet er straffbart. Riktignok gjelder disse rettighetene først og fremst offentlig ansatte, men de setter samtidig en standard for det generelle ytringsklimaet i Sverige.

Retningslinjer og bevisbyrde
Forslaget til nye bestemmelser i arbeidsmiljøloven i Norge forutsetter at arbeidsgiver må bevise at eventuell varsling ikke har skjedd forsvarlig. Men de av oss som har fulgt Siemens-saken og liknende saker de siste årene, vet utmerket godt at det ofte ikke står på arbeidsgivers vilje eller evne til å utsette sine arbeidstakere for utmattende rettsprosesser, som i praksis kan føre arbeidstakere til uførepensjon eller arbeidsledighet. Rettsprosessene kan i seg selv være den eneste form for legitime gjengjeldelse arbeidsgiverne nå står igjen med, ettersom lovforslaget innebærer et forbud mot andre sanksjoner og represalier overfor varslere eller ansatte som ytrer seg. Det er naivt å tro at ikke arbeidsgiverne vil benytte seg av denne muligheten.

Hensikten med slike rettsprosesser fra arbeidsgivers side, er ikke nødvendigvis å vinne sakene. Som indremedisin i virksomheten fungerer det like godt at øvrige ansatte får se hvilke voldsomme rettsprosesser og hvilke påkjenninger arbeidsgiver er villig til å utsette påstått illojale medarbeidere for. I seg selv vil dette legge en betydelig demper på ytringsiveren til ansatte.

Regjeringen har heller ikke funnet grunn til å etablere en ombudsordning for varslere, slik at de kan få råd og hjelp før, under og etter varslingssaker, slik flere varslere har tatt til orde for. Rett til anonym varsling, slik som i Sverige, er heller ikke fulgt opp av regjeringen.

Slik lovproposisjonen og statsrådens pressemelding er formulert, er det ingen grunn til å tvile på regjeringens vilje til å etablere et sterkere vern av varslere. Lovens og lovforarbeidenes innhold, satt opp mot den virkeligheten varslerne selv har beskrevet i høringsuttalelsene, gir imidlertid ingen stor grunn til optimisme. Varsling vil også i framtiden være en ensom og svært så risikofylt handling.

Opprinnelig publisert 15.06.2006