Norge behøver en stabiliserende Zebari light

Hans beskjed til Iraks autoritære nabostater er følgende:

”Ikke vær redd for denne prosessen. Et fredelig, demokratisk Irak er bedre for dere enn en militarisert stat styrt av en diktator.” Zebari sier at det vil ta tid før arabiske land vil erkjenne situasjonen: ”Den irakiske regjeringen er sterk, på tross av motsetninger som enhver regjeringskoalisjon har. Den vil ikke kollapse eller forsvinne. Tolv millioner irakere stemte for den.”

Nylig har talsmann for det irakiske kommunistpartiet, Rashid Ghewielib, beskrevet hvordan de irakiske folkevalgte fortsatt er avhengig av utenlandske styrker for å holde de sekteriske militsene unna makten. Kommunistene er representert i samlingsregjeringen ved forskningsminister Raed Fahmy Jahid. De var motstandere av intervensjonen i 2003, og ser frem til å få slutt på okkupasjonen. Men inntil videre mener de at koalisjonen må forbli i Irak. Det er interessant å høre en irakisk kommunist fordømme opprørernes angrep på oljeledninger og installasjoner. Sabotasjen gjør nemlig at den irakiske statskassen mister sårt tiltrengte inntekter fra oljeeksport. Ghewielib sier: ”Fremtiden tilhører de sekulære kreftene i Irak.”

Resignasjon?

Kampen om Irak fortsetter. Den er ikke tapt for demokratenes vedkommende. Om så terroristene og de ”hellige” krigerne dreper hundre ganger så mange sivile som i dag, er et multietnisk demokrati fortsatt den beste løsningen for Irak. Fascistiske og tyranniske bevegelser har blitt nedkjempet i andre deler av verden også, til oppofrelser som har virket umenneskelige. Men det som i sannhet ville ha vært umenneskelig – og et helvete på jord – hadde vært å latt være å ta opp kampen for det som i dag fremstår som menneskehetens lyseste håp: Fredelig sameksistens mellom individer av forskjellig tro og kultur innen rammen av demokrati og rettstat. Irak kan bli et slikt demokrati. For eksempel fremstår den kontroversielle, irakiske konstitusjonen som forbilledlig i sammenlikning med den antisemittiske og lutherskevangeliske, norske grunnloven fra 1814.

En prinsipiell tilnærming overfor Midtøsten er helt avgjørende for norsk utenrikspolitikk. Dersom man bidrar til å støtte partier, bevegelser eller stater som holder befolkningen nede, har man et medansvar for de undertryktes lidelse. Etter at en avtale om en palestinsk samlingsregjering ble inngått i Mekka i februar, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre at 10 millioner dollar skal settes inn på selvstyremyndighetenes konto. Men Hamas anerkjente ikke Israel i Mekka-avtalen. Hamas tok heller ikke avstand fra terrorisme. Det var Norge som feiget ut. Er det riktig at Norge gir bistandspenger til en palestinsk regjering med medlemmer som har erklært målsetting om religiøst tyranni og etnisk rensning av jøder?

Prinsipper

Norsk utenrikspolitikk overfor Midtøsten burde ta stilling for demokratene og mot alle krefter som ønsker diktatur – enten det dreier seg om korrupte despoter, slik som Saddam var, eller islamistorganisasjoner. Utenrikspolitikken overfor Midtøsten har dessverre en parallell til de svakeste sidene av sosialdemokratisk velferdspolitikk: Når politikerne oppdager misnøye et sted, kaster man penger etter problembarna, i håp om at de skal holde kjeft og roe seg ned (for eksempel avslørte TV 2 i fjor at to somaliske ungdomsorganisasjoner i Oslo fikk utbetalt 3,5 millioner kroner fra det offentlige for å fremme integrering og likestilling, mens de i virkeligheten var motstandere av integrering og ikke ønsket å ha noe med ”de vantro” å gjøre).

Når den norske regjeringen i Midtøsten dumper millioner av dollar i fanget på både fascister og demokrater, slik som i de palestinske områdene, håper man selvsagt at dette skal lede til fred. Dessverre kan det bidra til å styrke demokratiets fiender. Ikke det at konflikt er noe som man skal skygge unna i denne sammenhengen. Konflikt er uunngåelig. Demokrati og totalitarisme lar seg ikke forene. Hvilken side tar Norge? Den norske regjeringen burde resolutt ta stilling for de som ønsker demokrati og rettsstat. Dette burde være rettesnoren i norsk utenrikspolitikk, også overfor land som Egypt og Bangladesh: Norge må konfrontere autoritære statslederne som fengsler bloggere og redaktører, i stedet for å finansiere regimene deres. Vi kan kanskje lære noe av å lytte til erfaringene til slike som Hoshyar Zebari.

Relatert: Trenger Irak en stabiliserende Saddam light? Les forfatterens samleside om Irak.