Noen lusker i buskene

Det ville være naivt å tro at begivenhetene i Midtøsten ikke styres av et storpolitisk spill, der aktørene kun delvis er fremme i nyhetsbildet. Det har lenge vært kjent at Bush-administrasjonen har planene klare for en eventuell iraninvasjon. At Bush behøver en ny krig, som kan ta oppmerksomheten bort fra irakfiaskoen, er det også mange som mener. Hvem skulle ha trodd at en krig var det som skulle berge Margaret Thatcher, da det så som mørkest ut i Det forente kongedømmet? Slik er nå likevel mekanismene som skaper nasjonalt samhold innrettet. Det vet naturligvis også president Bush, men han kan ikke nok en gang ta sjansen på å fremstå som krigshisser.

Dersom konflikten mellom Iran og Storbritannia hadde eskalert ytterligere, noe som utvilsomt var planen, kunne Bush ha trådt støttende til overfor sin allierte, som selv har gitt USA sin uforbeholdne støtte, uten å fremstå som aggressor. Ikke bare kunne han ha gjort det; det ville ha blitt krevd av ham, fra alle sider av det amerikanske samfunnslivet. Genialt, ikke sant?

Derfor må nok Mahmoud Ahmadinejads ”påskegave til Storbritannia” ha fortont seg som en lei strek i strategenes regning. Det må tas for gitt at Ahmadinejad (eller snarere Irans reelle maktbase) forstod utmerket vel hva som var i ferd med å skje. Samtidig skal vi ikke holde det for usannsynlig at britene faktisk befant seg i iraksk farvann, og at den iranske kystvaktens pågripelser var en bevisst provokasjon fra iransk side.

Når Bush på denne måten bruker et uoffisielt lydrike som spydspiss, vil han ha sitt på det tørre når han kommer Blair til unnsetning. Ikke bare det; rustningen ville ovenikjøpet være så skinnende at han kunne ha risikert å gå inn i historien som Europas redningsmann. Litt av et kvantesprang på få måneder.

Nå gikk det likevel ikke slik, men vi venter i spenning på neste forsøk.

Som jeg skrev i en kommentar her den 21. februar, har Bush lenge lett etter et påskudd til å iverksette tiltak mot Iran:

Bare uker før den iranske kystvakten bordet lettbåtene fra HMS ”Cornwall” 23. mars, rustet den amerikanske marinen opp i Persiabukta, i fall Ahmadinejad ikke ville innfri fristen FNs sikkerhetsråd påla landet i anledning den etter hvert så famøse anrikningen av uran.

CIA mente på det mest bestemte at den irakske opprørslederen Moqtada al-Sadr hadde søkt tilflukt i Iran (siden er vi blitt kjent med at statsminister Nuri al-Maliki inviterte Sadr til forhandlingsbordet, i et forsøk på å skape forsoning og nasjonal enhet). 100 østerrikske skarpskytterrifler, som opprinnelig ble solgt til Iran, ble angivelig funnet i Irak i vinter.

Og så kom Irans uforsonlige atomlinje, etterfulgt av oppbringelsen i Persiabukta 23. mars. Mens det hele står på, gjentar amerikanske myndigheter sine varsku om iransk atommakt. En kjede av avsløringer og konfrontasjoner, som hver for seg og i sum vil bidra til, ikke bare å rettferdiggjøre, men kreve handling.

Like før påske la jeg merke til at Iver B. Neumann gjør seg lignende refleksjoner borte på Tidens Tegn (nettstedet er for øyeblikket nede, men jeg supplerer med eksakt peker når det er på bena igjen). Han kommer rett nok ikke nærmere inn på de bakenforliggende prosessene rundt den iransk-britiske konflikten, men er svært klar på at en iraninvasjon står høyt oppe på den amerikanske agendaen. Når han antyder at den vil kunne finne sted denne påsken, er jeg redd han forregner seg en smule, men i store trekk har han noen gode poenger.

La oss rekapitulere oppløpet til Irak-krigen, om ikke annet, så for å se om vi finner paralleller til dagens situasjon:

• 26.01.1998: The Project for a New American Century urges President Clinton to oust Saddam Hussein. Among the eighteen signers are Donald Rumsfeld, Paul Wolfowitz and John Bolton. (New American Century)

• Mai-juli 1999: In 1999, Mickey Herskowitz is hired to ghostwrite a campaign autobiography for George W. Bush, an assignment that was later withdrawn. Herskowitz later spoke about Bush for an article by journalist Russ Baker: “He was thinking about invading Iraq in 1999... It was on his mind. He said to me: ‘One of the keys to being seen as a great leader is to be seen as a commander-in-chief.’ ”

  "According to Herskowitz, Bush’s beliefs on Iraq were based in part on a notion dating back to the Reagan White House – ascribed in part to now-vice president Dick Cheney, Chairman of the House Republican Policy Committee under Reagan. “Start a small war. Pick a country where there is justification you can jump on, go ahead and invade.”
  "Bush’s circle of pre-election advisers had a fixation on the political capital that British Prime Minister Margaret Thatcher collected from the Falklands War. Said Herskowitz: “They were just absolutely blown away, just enthralled by the scenes of the troops coming back, of the boats, people throwing flowers at [Thatcher] and her getting these standing ovations in Parliament and making these magnificent speeches.” (Guerrilla News Network)
  
• September 2000: The Project for a New American Century's "Rebuilding America's Defenses" states: Though the immediate mission of those forces is to enforce the no-fly zones over northern and southern Iraq, they represent the long-term commitment of the United States and its major allies to a region of vital importance. Indeed, the United States has for decades sought to play a more permanent role in Gulf regional security. While the unresolved conflict with Iraq provides the immediate justification, the need for a substantial American force presence in the Gulf transcends the issue of the regime of Saddam Hussein. (New American Century)
• Januar 2001: From the moment he took office, Bush made noises about "finishing the job his father started." (Time Magazine)
• Januar 2001: George Bush’s former treasury secretary Paul O’Neill asserts that Bush took office in January 2001 fully intending to invade Iraq and desperate to find an excuse for pre-emptive war against Saddam Hussein. “From the very beginning, there was a conviction that Saddam Hussein was a bad person and that he needed to go,” O’Neill said. “For me, the notion of pre-emption, that the US has the unilateral right to do whatever we decide to do, is a really huge leap.” (Sunday Herald)
• Januar 2001: Testifying at his Senate confirmation hearing former General Colin Powell, who was chairman of the Joint Chiefs of Staff during the Gulf War, said Bush wanted to “re-energize the sanctions regime” and increase support to Iraqi groups trying to overthrow Hussein. Powell also said Hussein, “is not going to be around in a few years time.” (Air Force Magazine Online)
• Januar 2001: Vice President Dick Cheney, who was defense secretary during the war against Iraq, has also suggested a Bush administration might “have to take military action to forcibly remove Saddam from power,” as has current Defense Secretary Donald Rumsfeld. (Cato Institute)
• Februar 2001: Twenty-four US and UK warplanes bomb sites near Baghdad. Bombings within the no-fly zones have previously been common, but these are more widely noted and criticized. (CNN)

• April 2001: Cheney's energy task force takes interest in Iraq's oil. Strategic Energy Policy Challenges For The 21st Century describes America's "biggest energy crisis in its history." It targets Saddam as a threat to American interests because of his control of Iraqi oilfields and recommends the use of 'military intervention.'

  The report is linked to a veritable who's who of US hawks, oilmen and corporate bigwigs. Commissioned by James Baker, the former US Secretary of State under Bush Sr., it was submitted to Vice-President Dick Cheney in April 2001 -- a full five months before September 11. It advocated a policy of using military force against an enemy such as Iraq to secure US access and control of Middle Eastern oil fields. (Sunday Herald)
  
• 11. september 2001: In his address to the nation on the evening of Sept. 11, Bush decides to include a tough new passage about punishing those who harbor terrorists. He announces that the U.S. will "make no distinction between the terrorists who committed these acts and those who harbor them." To many observers, the president's words set the tone and direction for the Bush administration's policy on Afghanistan and Iraq. (PBS)

(Via Raw Story)

Det er ikke så vanskelig å se fellestrekkene. Erstatt Saddam Hussein med Mahmoud Ahmadinejad, og du har omtrent det samme scenariet, om vi ser bort fra den siste og utløsende dråpen i siste punkt over.

Jeg har liten forståelse for konspirasjonsteoretikere, som mener Bush-administrasjonen selv – eller ”noen” i CIA sto bak hendelsene den 11. september 2001, men at det de siste ukene har foregått et spill, der Bush har lusket i buskene (tilgi det utilsiktede ordspillet), kan det umulig være tvil om. Om Bush’ makt er reell eller om andre krefter, som de multinasjonale selskapene eller etterretningsorganisasjonene, opptrer som stater i staten, med en marionett i Det hvite hus, har jeg ingen formening om. Det ville uansett være å kaste vrak på det kjente, noe vi bør vokte oss vel for.

Det storpolitiske spillet er likevel et fascinerende skue. FNs sikkerhetsråds arbeid med å komme frem til en resolusjonstekst alle kan tiltre, har vært – og er fortsatt – en kabal av dimensjoner, liksom den var det da verdenssamfunnet ville ha en avklaring om Iraks masseødeleggelsesvåpen og al-Qaida-forbindelser (se for øvrig dagens nyhet om saken). Denne gangen er det Irans potensielle atomvåpen.

I politikken, som så ofte ellers, handler det i stor grad om å gi og ta. Hver gang et mektig parti eller en mektig nasjon melder tapt i en sak, forledes vi til å anse det et nederlag. I realiteten handler det om små skritt på veien mot seier i en langt viktigere sak. Man kan påberope seg utallige innrømmelser, og at det nå er på høy tid at vi får noe igjen. En omstendelig og nøye planlagt prosess, selvfølgelig, men der har du realpolitikken i et nøtteskall.

La det ikke være tvil om at de nederlag de sterke partene i forhandlingene om Irans atomprogram har lidd, er nøye kalkulerte, og at de i siste instans er akseptert, som nødvendige innrømmelser i den hensikt å vinne et større slag – i samtlige av ordets betydninger.

En busk i buskene, en stat i staten, en stat som agerer delstat – og nederlag som i realiteten er seire. Det er mulig påskefreden har latt tankene få drive for vidt.

I løpet av ettermiddagen fremkommer muligens nye opplysninger, idet utvalgte besetningsmedlemmer fra HMS ”Cornwall” skal uttale seg til britisk presse. Men jeg holder ikke pusten.