Iran-krigen neste?

President Mahmoud Ahmadinejad er uforsonlig, og støttes av sin sjefsforhandler, Ali Larijani i dag:

- De som planlegger irrasjonelle handlinger, vil definitivt bli møtt med et passende svar. Dette kan løses over sjakkbordet eller i bokseringen. Hvis de vil inn i bokseringen, vil de få problemer på sin side også, sier han ifølge VG Nett til den britiske avisen The Guardian.

Amerikanerne ruster på sin side opp i Persia-bukten. Dersom Ahmadinejad fortsatt nekter å stanse urananrikningen idet fristen går ut, vil nok Bush føle at han har enda en grunn til å ta affære overfor iranerne. Frem til nå har han hatt det travelt med å påvise at Iran støtter opprørstyrkene i Irak med alle midler. Ikke masseødeleggelsesvåpen denne gangen, men en serie små indiskresjoner, som for eksempel at den irakske militslederen Moqtada al-Sadr skal befinne seg i Iran, og at 100 østerrikske skarpskytterrifler, som opprinnelig ble solgt til Iran, skal ha blitt funnet i Irak. Små, men ikke uvesentlige overtramp – arrangert eller ikke.

Liksom CIAs etterretningsrapporter om Iraks angivelige masseødeleggelsesvåpen var uetterrettelige, viste det seg for en ukes tid siden at utenriksminister Condoleezza Rice hadde ført Kongressen bak lyset i spørsmålet om forhandlinger om Iran. Det viser seg at iranerne i 2003 la frem et forslag om forhandlinger, noe Rice nektet for i Kongressen for to uker siden.

Flynt Leverett, som arbeidet i Det nasjonale sikkerhetsrådet i 2003, hevder at både Rice og daværende utenriksminister Colin Powell kjente til dokumentet.

Det som kan bli nok en militær storkonflikt, følger i alle fall et svært kjent mønster. Det store spørsmålet er imidlertid om Bush vil tåle enda en krig. Hittil har han ikke manglet vilje til krig, verken i Afghanistan, Irak eller, med begrensede aksjoner, Somalia.

De fleste stiller seg tvilende til at han drister seg ut i nye kriger, men så trodde også de færreste i 1939 at den tyske krigsmaskinen ville sette verden i fyr.