Hvem planla kaoset i Irak?

Det var general Tommy Franks som den 5. august 2002 la Pentagons planer for post-Saddam-perioden frem for president Bush. Det er National Security Archive ved George Washington University som har fått tak i dokumentene gjennom å benytte offentlighetsloven kjent som Freedom of Information Act. Innen 45 måneder etter invasjonen hadde Pentagon regnet med at så å si alle amerikanske styrker skulle være trukket ut av Irak.

Bush-administrasjonen hadde ingen god plan for gjenoppbyggingen av Irak. I etterkant av intervensjonen har Irak vært et kaos. Sikkerhetssituasjonen har blitt forverret som følge av vold utført av islamistiske terrorister og sekteriske militser. Voldsspiralen startet da den amerikanske hæren ikke var i stand til å fylle maktvakuumet etter Saddam. I den avgjørende fasen etter at Bagdad ble inntatt, hadde koalisjonsstyrkene en gylden mulighet til å vinne befolkningens samarbeidsvilje. I stedet forholdt man seg passiv til plyndringen av offentlige kontorer, etableringen av lokale militser og terroristenes infiltrasjon over grensene fra Syria og Iran. Da terrorbølgen var kommet i gang, gikk amerikanske fangevoktere amok i Abu Ghraib-fengselet. Bildene ble trykket i irakiske aviser. Uopprettelig skade var skjedd.

Fra papirene som nylig ble offentliggjort kan man også lese at Pentagon regnet med at en overgangsregjering bestående av irakere allerede ville være på plass innen USA gikk til krig. Dette viste seg å være altfor optimistisk. Forsinkelsen med å få på plass en regjering mens Paul Bremer fungerte som administrator i Irak, ga næring til al-Qaidas anklage om at krigen var et ledd i amerikansk imperialisme. President Bush, visepresident Cheney og forsvarssjef Rumsfeld hadde lagt sitt hovedfokus på hvordan man skulle knekke Saddams militærmaskin. Gjenoppbygging og nasjonsbygging ble skjøvet i bakgrunnen, noe som har blitt utsatt for grundig kritikk i den nyeste boken til Francis Fukuyama, America at the Crossroads.

Ingen ”kolonisering”

Det lave antallet amerikanske soldater som ble sendt til Irak, har vært et mysterium for mange. I én bok om Irak-krigen påstås det at USA ikke engang sendte nok soldater til å kunne uskadeliggjøre mulige masseødeleggelsesvåpen – om de hadde eksistert ( Cobra II av Gordon/Trainor). I etterkant av krigen har Bush spesielt blitt kritisert av den internasjonalistiske vingen innen det republikanske partiet, de såkalt ”nykonservative.” I et bredt anlagt intervju med de sentrale Bush-kritikerne i magasinet Vanity Fair før jul [utdrag], kom det frem at de særlig holder Donald Rumsfeld ansvarlig for at sikkerhetsvakuumet i Irak fikk utvikle seg. Skuffelsen over president Bush og tidligere forsvarsminister Rumsfeld er kolossal. De nykonservative mener at Bush og Rumsfeld aldri har vært tilstrekkelig dedikert til å bruke regimeskifte som en utenrikspolitisk strategi.

Tanken om at bare 5000 soldater i dag skulle ha oppholdt seg i Irak, virker fullstendig virkelighetsfjern. Det befinner seg 132.000 amerikanske soldater i landet. Men Donald Rumsfeld ønsket aldri et langvarig engasjement. I følge James Manns bok Rise of the Vulcans var USAs nederlag i Vietnam-krigen noe som satte sterke spor i Rumsfelds tenkning. Som forsvarssjef forsøkte han å begrense amerikanernes engasjement. Gjentatte ganger satte han ned foten for å sende flere amerikanske soldater til Irak. Han har aldri vært knyttet til de nykonservative, som har lagt vekt på demokratispredning. Irakerne fikk selv finne ut av hvordan de skulle organisere samfunnet sitt, var Rumsfelds holdning. Senest én måned før invasjonen i 2003 holdt han en tale om dette ved Peacekeeping Institute i Carlisle, med tittelen Beyond Nation Building. Under plyndringen av Bagdad ble han spurt av journalister hvorfor ikke amerikanske soldater grep inn. Han svarte, nonchalant: ”Dette er slike ting som frie mennesker kan finne på å gjøre.”

Nasjonsbygging

De som fulgte presidentvalgkampen i år 2000, ble slått over hvor isolasjonistisk det utenrikspolitiske programmet til George W. Bush var. Han kritiserte president Clinton for å bruke penger på gjenoppbyggingen av eks-Jugoslavia. Det var ikke amerikanske soldaters oppgave å sitte barnevakt i Bosnia, mente han. I en debatt med Al Gore sa han ettertrykkelig at han var motstander av nasjonsbygging [11.10.2000]. USA måtte ikke påta seg oppgaven med å sikre andre lands sikkerhet. I det hele tatt var ingen av de mest sentrale skikkelsene i Bush-administrasjonen – Bush Cheney, Rumsfeld, Powell og Rice – tilhengere av såkalt ”nykonservativ” demokratispredning før 11. september 2001.

Redaktørene i det norske tidsskriftet Minerva oppsummerte den republikanske skepsisen mot nasjonsbygging i Dagbladet i høst: ”Men tanken om nasjonsbygging bør vekke mistenksomhet hos konservative. Hvis nasjoner, som konservative hevder, bygges gjennom generasjoner, på tradisjoner og historie som sakte men sikkert vokser frem, korrigerer og endrer hverandre, sier det seg selv at det er en monumental oppgave å bygge et demokrati fra grunnen av, særlig når det skal innføres utenfra.” Militær intervensjon i samspill med nasjonsbygging av demokrati er en radikal – for ikke å si revolusjonær – strategi.

Uenighet i administrasjonen

I tillegg til at Bush-administrasjonen selv var splittet i synet på hva man skulle gjøre etter at Saddam var fjernet fra makten, var byråkratiet i Washington også splittet. Forsvarsdepartementet er mer positivt innstilt til nasjonsbygging enn utenriksdepartementet. Etterretningsorganisasjonen CIA har vært en konsekvent motstander av regimeskifte. CIA hadde under 1990-tallet sin egen plan for Irak: Man skulle på diskret vis arrangere et kupp hvor man enkelt og greit byttet ut Saddam med en general som var vennligere innstilt overfor Vesten. Dette hadde vært et realpolitisk trekk i Henry Kissingers ånd, men det hadde ikke gitt irakerne demokrati. En ny diktator hadde heller ikke skapt mer tillit til amerikanerne blant de mange demokratene som i dag lever under autoritære regimer i Midtøsten.

Uenigheten ledet til paralysering. Noen amerikanske strateger ønsket å bytte ut diktatoren med en annen. Andre ønsket en hurtig militær operasjon, hvor Irak ble overlatt til seg selv. En tredje gruppe ønsket at USA skulle lede nasjonsbyggingen, slik som i Vest-Tyskland og Japan etter Den andre verdenskrig. Men hvilken plan ligger bak dagens kaos i Irak? Hvem er det som har ønsket daglige terrorangrep på markedene og borgerkrig langs sekteriske linjer? Hvem har sabotert gjenoppbyggingen, bombet strømstasjoner, henrettet søppelkjørere i Bagdad og blåst parlamentarikere i filler? Noen må ha planlagt dette også?

Etniske konflikter

Mens den amerikanske ambassadøren gikk fra møte til møte i ”the Green Zone” for å forhandle frem en samlingsregjering, gikk al-Qaidas ”ambassadør” i Irak mer effektivt til verks. I et 17-siders brev som Abu Musab al-Zarqawi i februar 2004 sendte til al-Qaida-ledelsen i Pakistan, ble taktikken nedtegnet i detalj: Selvmordsangrep mot ”de vantro” sjiaene skulle provosere frem en spiral av hevnaksjoner, med full borgerkrig som resultat. Bestialske angrep på utenlandske bistandsarbeidere og bombeaksjoner mot FN skulle skremme verdenssamfunnet ut. Tilliten til demokratiprosjektet ville torpederes. Okkupantene ville måtte gjøre retrett. Deretter skulle islamistene ta kontroll, slik de gjorde da Taliban tok makten i Afghanistan. Brevet ble funnet på al-Qaidas utsending Hassan Ghul da han ved en tilfeldighet ble arrestert av kurdiske styrker på vei til Iran.

Når man i dag leser den punktvise planen som al-Zarqawi nedfelte for irakerne, er det tragisk å se i hvor stor grad hans prosjekt har lykkes. Han forstod at terroristene eneste håp var å provosere frem etniske konflikter. Hvis den folkevalgte regjeringen skulle få kontroll over Irak ”ville vi måtte pakke ned utstyret vårt og forlate landet,” skrev han. Det er jihadistenes blodige visjon som i dag har blitt irakernes virkelighet. Abu Musab al-Zarqawi ble til slutt drept av amerikanerne i et luftangrep, men den omfattende strategien hans var både mer ”realistisk” og ble mer resolutt gjennomført enn Bush-administrasjonens halvhjertede plan for hurtigkrig.

Les mer på forfatterens nettsted.