Havre for døde hester

Det politiske flertallet på Stortinget er av den oppfatning at enkelte avisprodukter er spesielt verdifulle av hensyn til mangfoldet i den offentlige samtalen i landet. De fem såkallt meningsbærende og riksspredte avisene (Dagsavisen, Dagen, Vårt Land, Klassekampen og Nationen) mottar derfor pressestøtte i betydelig større skala enn andre aviser. Pressestøtten til disse har økt fra 79 millioner kroner i 2001 til 120 millioner kroner i 2005. I samme periode har driftsresultatet for de samme fem avisene falt, og er i 2005 negativt, viser tall fra Medietilsynet.

Dagsavisen er et illustrerende eksempel på at pressestøtten har mistet sin berettigelse. Til tross for massiv offentlig støtte, klarer ikke avisen å holde på verken leserne eller annonsørene i en slik grad at avisen går rundt økonomisk. Det er derfor nærliggende å anta at Dagsavisen, i likhet med mange andre aviser som i dag mottar pressestøtte, har mistet sin berettigelse i den form de foreligger.

Det som har kjennetegnet Dagsavisen, er forsøket på å videreutvikle avisens opprinnelige produkt: aktualiteter trykket på papir. Men medievanene har de siste årene endret seg dramatisk, og selv de mest robuste aviser opplever nå nedgang i salg av sine papirprodukter. I mediehusene VG og Dagbladet har man forlengst registrert at nettproduktene har flere lesere og høyere lønnsomhet enn sine papirbaserte opphav.

Den faste og romslige statsstøtten har imidlertid forledet Dagsavisens eiere, redaktører og journalister til å tro at produktet er hevet over allminnelige krav til konkurranseevne, omstillingevne og utviklingvilje. I Dagsavisens tilfelle dokumenteres til fulle at pressestøtten bidrar til at viktige deler av norsk presse utvikler seg til muséer framfor levende medier. Stagnasjon og konservering framfor utvikling.

Tabloidene har de siste årene satset målbevisst på å utvikle sine tilbud på nett. Dette har til en viss grad også påvirket journalistikken. Nettets muligheter for umiddelbar etterprøvbarhet av påstander og fakta, ivaretas i større grad gjennom lenking. Blogger-funksjoner, kommentar- og debattmuligheter er betydelig utviklet, og har styrket lesernes innflytelse over det journalistiske produktet, og utvidet det demokratiske aspektet. Dagsavisen derimot, har i samme periode stått elektronisk bom stille. Verken det journalistiske produktet, tjenester eller funksjonalitet er i nevneverdig grad utviklet. Dagsavisen.no er og blir et reste- og biprodukt av papiravisen. Samtidig har Dagsavisen ved flere anledninger brukt sin formiddable pressestøtte til å dumpe prisen på sin papiravis, i håp om å spise markedsandeler fra tabloidene og sin argeste konkurrent, Aftenposten. Også dette har vært en forfeilet strategi.

Begrepene "meningsbærende" og "riksspredte" er byråkratiske konstruksjoner uten innhold. Internett har gjort det mulig å etablere meningsbærende publikasjoner ved hjelp av fire tastetrykk. De gode bloggene og utallige debattfora er i praksis vel så meningsbærende som de fem nevnte, meningsbærende dinosaurene. Likeså har begrepet "riksspredte" mistet sitt innhold, nå når bredbånd og tilgang til Internett tilbys på steder hvor de fem "meningsbærende" papiravisene aldri er å få tak i.

Dagens norske medievirkelighet domineres av medier som satser på stoff innen genrene kjendiseri, underholdning, idrett og forbrukerstoff. Denne resepten har vist seg som den kommersielt mest levedyktige av dem alle, også på nett. De seriøse og fordypende alternativene, med noen få unntak, er døende. Muligheten for å etablere nye, seriøse alternativer til tabloidene har vist seg nærmest umulig økonomisk. En avgjørende årsak er pressestøtten. Pressestøtten annulerer de økonomiske lovene som den øvrige verden forholder seg til, og gjør konkurranse umulig.

Denne utviklingen torpederer selve grunntanken for pressestøtten: å bidra vesentlig til den offentlige samtalen. Den offentlige samtalen foregår i stadig større grad på nett og på nye måter, hvor leseren er premissgiver like mye som konsument. Meninger er ikke lenger et ferdig produkt fra journalisten, men skapes i en prosess med leserne på nett. Det er ingen grunn til at ikke sports- og kjendisfiltrerte medier skulle kunne operere journalistisk og økonomisk ved siden av de store tabliodene. Problemet er at pressestøtten forhindrer en slik utvikling. Pressestøtten virker kort og godt mot sin hensikt.

Pressestøtten har som forutsetning at dagens mediestruktur, dagens teknologi og papir som distribusjonskanal er å foretrekke. Men utviklingen av nettavisene og andre frie medier på nett, viser at denne forutsetningen er grunnleggende gal.

Avisdød er gjerne skrekkscenariet som males fram når det snakkes om å fjerne pressestøtten helt og holdent. Ja, utvilsomt vil noen bukke under. For enkelte er det jo kun et spørsmål om tid i alle fall, meningsbærende eller ikke. Men det er all grunn til å tro at nye medier vil kunne erstatte noen av dagens aviser. Avisdød betyr ikke automatisk at mangfoldet blir mindre. I beskjedenhet kan nevnes Depesjer.

Nye medier skapes i spenningsfeltet mellom journalister og redaktører på den ene siden, og aktive lesere/brukere på den andre siden. Det er det som bør danne fundamentet for den mediepolitiske utviklingen. Statlig pressestøtte i dagens medielandskap, er som havre for døde hester. Bortkastet.