Politikk

Det er vanskelige tider for oss som elsker alt Amerika står for (vel, svært mye av det, iallfall). Likevel, når USA ledes av en USA-fiendtlig regjering, er det desto viktigere at de som setter amerikanske verdier høyt, gir uttrykk for sin misnøye. For amerikanerne sliter unektelig med en administrasjon som berøver dem, og mange andre, basale rettigheter nedfelt i nasjonens egen grunnlov. Alt nå vil nok de fleste ha sluttet at noen vil Irak-krigen til livs, men dette handler om mye mer. Vi snakker om en regjering som i løpet av halvannen presidentperiode har redefinert alt dens land står for. Har ikke George W. Bush utrettet stort annet, er i alle fall dét litt av en prestasjon. Men det er et problem at han fører en grunnlovsstridig politikk, som, ifølge samme lov, gir folket rett til å treffe visse tiltak.

Klassekampen forteller tirsdag om det nye nettverket av tankesmier på venstresiden, Transform, som skal samle venstretenkere fra hele Europa – foreløpig Hellas, Italia, Spania, Tyskland, Norge, Sverige og Frankrike. Men hvor blir det av venstresidens tankesmier i den offentlige debatten?

Hvis det stemmer at Al Gore ligger i startgropen for en ny presidentkampanje, er det grunn til å spørre seg hva han mener med å stemple den sittende administrasjonen som en ”ustyrlig bande ekstremister”. Man bruker helt enkelt ikke slike salver om man går med en president i magen. Med mindre, selvfølgelig, man faktisk har belegg for påstanden. Etter hvert som skandalene ramler ut av det ene skapet etter det andre, kan man alltids undres.

I fjor fremmet daværende kommunalminister Erna Solberg et forslag om å ”gjøre det mer stas for utlendinger å bli nordmenn”, gjennom å innføre en høytidelig statsborgerseremoni, slik vi kjenner dem fra USA. Tidligere i vår mottok arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen et forslag om frivillig troskapsløfte for innvandrere. Nå ønsker Fremskrittspartiet å ta forslaget et skritt lenger, ved å foreslå obligatoriske troskapsløfter. Men skal de bare gjelde innvandrere?

Det er et skrøpelig nepalsk monarki som i disse dager kanskje synger sine siste strofer. Siden 1. februar i fjor har kong Gyanendra styrt landet eneveldig, til befolkningens store frustrasjon. Kongehuset er i større fare enn noen gang, men for bare fem år siden ble det utsatt for tragiske hendelser, som nesten får dagens tumulter til å blekne. Det pågående opprøret handler imidlertid om noe mer; en hel nasjons konstitusjonelle styresett. Den lille staten i skjæringspunktet mellom Kina og India, kan fort komme til å befinne seg i en situasjon der det gamle diktaturet erstattes av et nytt.

Det smerter en gammel EU-forkjemper å si dette, men et norsk medlemskap i den Europeiske Union synes stadig mindre aktuelt. Det har naturligvis sin bakgrunn i at Norge er en velbeslått nasjon, som, skulle det komme til det, ville klare seg fint utenfor enhver form for formalisert samarbeid – FN innbefattet. Er det likevel ensbetydende med at fortsatt utenforskap er veien å gå?

Sosial- og helsedirektoratet har iverksatt en omfattende kartlegging av sensitive opplysninger om samtlige pleie- og omsorgsbrukere i landet. Den såkalte IPLOS-registreringen har vakt sterke reaksjoner, ikke minst hos Norges Handikapforbund, som mener at veilederen registreringen bygger på, fremmer et uetisk menneskesyn.

Det er interessant å se med hvilken påtatt forakt vi her hjemme omtaler den pågående kanadiske selslakten. Ifølge norsk medieretorikk går den hjemlige aktiviteten under betegnelsen seljakt, som, når alt kommer til alt, unektelig klinger noe mer legitimt – som matauk av avgjørende betydning for en truet næring, så å si.

Som fenomen er Hviterussland fascinerende. Et levende museum og fungerende minnesmerke over den oppløste Sovjetunionen. I kraft av det alene, burde nasjonen nesten fredes i sin nåværende form. Var det ikke for menneskene som bebor den. I går vant president Aleksandr Lukasjenko valget med uredelige midler – med 88,5 prosent av stemmene, ifølge siste opptelling klokken 23 søndag kveld, og klart i strid med alle demokratiske spilleregler. Den demokratiske verden har gjentatte ganger vist vilje til å intervenere mot diktaturer. Hva nå?

– Vi fant olje. Og det er begrenset hvor mange næringer vi kan være verdensmester i. Samtidig var det en bremsekloss at de store teleselskapene vi hadde i Norge den gang mobiltoget gikk var utenlandsk eid, sier Sverre A. Christensen, forsker ved Senter for næringslivshistorie ved Handelshøyskolen BI til Aftenposten i dag.

Det må bare innrømmes: Depesjer har fremstått lettere høyrevridd i det siste, enda tanken vitterlig er å gi alle ismer og retninger fritt spillerom. Når Civita og LibLab står oppført som nettstedets eneste partnere, er det vel ikke fritt for at endel mistanker styrkes. Men det blir feil. Venstresidens tankesmie, Stiftelsen Manifest, er også invitert, på linje med de to andre. Vi håper de kjenner sin besøkelsestid, og bidrar til å motvirke en effekt som altfor lenge har gjort seg gjeldende.

I begynnelsen var ordet. Och det var inte upphovsrättsskyddat. Redan de gamla Grekerna, Romarna, druiderna, Babylonierna ... ni förstår. Alla uppmuntrade till informationsspridning, utom vad gäller rena statshemligheter. Pytagoras patenterade inte sin sats, utan han basunerade ut den från hustaken. Archimedes sprang omkring naken och skrek ut sin lycka när inspirationen svämmade över. De ville bli erkända som upphovsmän, men de hade inga som helst ekonomiska rättigheter till sina verk.