Tilfellet Monsen

Men den som startet hele avsløringen, Per Yngve Monsen, står fremdeles alene i kulda. Hva forteller det om oss?

Da den tidligere divisjonsøkonomen varslet sine ledere, og tilslutt hovedkontoret i Tyskland, fikk han ikke aksept for å ha handlet i tråd med selskapets etiske retningslinjer. Han fikk sparken. Og et dårlig rykte. Et rykte som forfølger ham når han nå forsøker å finne nytt arbeid og etablere karrieren på nytt.

"Arbeidsgiverne er interessert i å høre historien min, men så blir det stille."
- Per Yngve Monsen til Aftenposten

Og det er nettopp den øredøvende stillheten som kjennetegner Siemens-saken og andre liknende varslersaker. Mediene presenterer sakene, naturligvis, men ellers er det stille. Fra kolleger. Fra fagforbund. Fra offentlige myndigheter. Fra oss.

Jovisst bryr vi oss. Men varslersaker er beheftet med en ekkel stank av mistenksomhet. Og vi vil ikke gjerne ha noe av stanken i klærne. For var det ikke noen påstander om illojalitet? Om brudd på taushetsplikten? Ble det ikke nevnt noe om skjulte agendaer? Kanskje hun ikke likte sjefen sin? Ingen røyk uten ild.

I Norge har vi innsett at et etisk bevisst næringsliv, og et lov- og regelverk som motiverer til etiske handlinger, er nøkkelen til et moralsk samfunn. Derfor etablerer næringsliv og staten retningslinjer og lovverk for etikk. Internasjonalt har Norge forpliktet seg til å bidra til bekjempelse av korrupsjon, og gjennomførte det treårige Antikorrupsjons- og hvitvaskingsprosjektet, et samarbeid mellom Justisdepartementet og Utenriksdepartementet, med Eva Joly som sentral aktør. Prosjektet ble symptomatisk nok avsluttet i 2005. Norge er nå offisielt rent og hvitt som nyfallen flass. Likefullt vil regjeringen i år verne varslerne, gjennom endringer i arbeidsmiljøloven.

Men det etiske lov- og regelverk i privat og offentlig regi er verdt mindre enn de nettsidene de er skrevet på, dersom de ikke leder til etiske handlinger. Etiske valg og handlinger foretas ikke av virksomheter og organisasjoner, men av enkeltpersoner, hver og en av oss i den virkeligheten vi til enhver tid befinner oss. Nye regler og lover om varslere og ansattes ytringsfrihet, endrer ikke det enkle faktum at det er opp til den enkelte å gjøre disse valgene. Sjansen er da stor for at du blir stående alene. Taushet er fremdeles gull.

De uetiske eller ulovlige handlingene er i like stor grad utført av enkeltmennesker. I virksomheter hvor slikt skjer, er det gjerne flere personer involvert. Noen som foretar de skjebnesvangre valgene, noen som utfører de kritikkverdige handlingene - og de andre. De som vet, men ikke sier ifra. Alle disse har naturligvis et sterkt behov for å rettferdiggjøre sine handlinger og valg. Derfor ser vi ingen strøm av kolleger, som kommer for å støtte den utstøtte, varsleren. Vi nærer alle frykten for å bli utstøtt og utsatt for den samme behandling som varsleren.

I mange lands militære styrker er det særlig en æreskode som står sentralt. Det er den som kjennetegner det brorskapet som eksisterer mellom soldatene, og som i praksis motiverer soldatene til innsats på slagmarken. En æreskode som forsikrer at ingen soldater vil bli etterlatt på slagmarken - leave no man behind!

For den som varsler er opplevelse av slagmark høyst reell. Her står man overfor motstandere (arbeidsgivere) som har et arsenal av reaksjoner mot den ansatte som bryter lojaliteten og varsler om kritikkverdige forhold. Mobbing, utfrysing og isolasjon, diskreditering og mistenkeliggjøring, omorganisering og oppsigelse er noen av de metoder som gjerne brukes for å sette varsleren i et negativt lys.

Over hele verden er lovbrudd knyttet sammen med trusselen om straff. Fordi samfunnene erkjenner at lover alene ikke er nok, borgerne trenger også insentiver til faktisk å etterleve lovene. I så måte er ikke etikken mer komplisert:

Så lenge prisen for å opptre etisk er høyere enn å opptre uetisk, vil nye lovbestemmelser for vern av varslere være verdiløse. Så lenge alle arbeidstakere vet at de vil bli etterlatt alene, vil varsling bare skje unntaksvis. Og de som varsler, vil angre bittert på sine valg.

Det er det tilfellet Monsen forteller om oss. At vi velger å la ham stå ute i kulda. Alene.

Opprinnelig publisert 21.03.2006