Project reality: virkeligheten i ny versjon

I innledningen til data- og internettalderen ble det "nye, store" omtalt som Virtual Reality (VR) - datasimulert virkelighet. Mennesket skulle kunne ikle seg databriller og annet utstyr og, nesten som på virkelig, ferdes i et virtuelt miljø simulert av datamaskiner. Livet selv og den datasimulerte virkeligheten var imidlertid to klart atskilte og forskjellige virkeligheter. Den neste store greia er Project Reality (PR), hvor alt er integrert og alt er gratis.

Project Reality

Project Reality er et hittil utenkelig samarbeidsprosjekt, hvor dataspillentusiaster og programmerere verden over har gått sammen for å lage et nytt og bedre dataspill, basert på teknologien bak den kommersielle suksessen Battlefield 2. Utviklingen av PR skjer frivillig og ubetalt, av personer som kommuniserer utelukkende elektronisk. Sluttproduktet er gratis tilgjengelig på nett for enhver, og kvaliteten overgår sitt kommersielle opphav mange ganger.

Navnet Project Reality refererer opprinnelig til at PR-spillet har en mer virkelighetstro spillbarhet enn det mer arcade-aktige Battlefield 2. Men begrepet kan like godt stå som en betegnelse for fenomenet omkring prosessen med utviklingen av spillet, og som en parallell på den revolusjonen som Time Magazine og andre karakteriserer som Web 2.0.

Ikke apokalypse ennå

Overgangen fra fysisk til en mer digital virkelighet er en utvikling som gjør at nye dataspill og nettfunksjoner legger beslag på mer av vår tid enn tidligere. Dette har i sin tur skapt panikk hos mange foreldre og andre autoriteter på barneoppdragelse, og apokalyptiske spådommer. Som far har jeg valgt den stikk motsatte strategi; jeg forsøker å bidra til at avkommet er forberedt og rustet til den nye versjonen av virkeligheten. Både fordi den er her allerede, men mest fordi den er så mye bedre enn den forrige versjonen.

Det er den nye virkeligheten. Kall den hva du vil, men dommedag er det trolig ikke. Det er den nye måten å arbeide sammen på, finne venner på og produsere på. Rundt om i verden sitter kompetente og intellektuelle bak skjermer, og utveksler kildekoder, filmer, dokumenter, og leksikalske, vitenskapelige eller journalistiske artikler. I vanvittig fart bygges sosiale samfunn og dugnadsbaserte produkter, som leksika (Wikipedia), operativsystemer (Linux), programvare (Wordpress) og journalistiske alternativer, som Borgerjournalistene. Utviklingen er i ferd med å gjøre dissidens til mainstream, og avmakt til makt. Vi så det ikke minst ved publisering av barnevernsaksjonen i Vindafjord.

Dugnad som motmakt

Tidligere var det de kommersielle og investeringssterke selskapene som hadde kompetansen, produksjonsmidlene og eiendomsretten til sluttproduktene. De satte grensene for hva som var mulig. Etter hvert som vi alle både har kompetansen og produksjonsmidlene, stiger panikken blant investorer og patentinnehavere. For hva skjer når de mest innovative og grensesprengende tingene utvikles på dugnad og kan benyttes fritt?

Snart er alt gratis, basert på personlig engasjement og interesse, og kvaliteten er på høyde med de kommersielle alternativene. I ren panikk forsøker derfor et selskap som Microsoft å tilby betaling til bloggere og andre uavhengige skribenter for positiv og strategisk omtale av sine produkter. Det stikk motsatte skjer. Renommerte bloggere og dugnadsbaserte nettsteder vil heller beholde nettbrukernes tillit og sin egen troverdighet. De selger ikke sin sjel og integritet for en neve dollar. Tvert imot: de skriver om det de anser som forkastelige og uetiske forretningsmetoder, og bidrar dermed til at selskapets omdømme svekkes ytterligere.

Eiendomsretten som bremsekloss

Film- og musikkindustrien har i årevis ført en kamp mot fildeling og nedlasting av kopibeskyttet materiale. Selv ikke i dag forstår industrien at fildeling like godt kunne vært en kostnadsbesparende metode for kommersiell distribusjon av kopibeskyttet materiale, og som brukerne forlengst har signalisert at de foretrekker. Mens underholdningsindustrien kjemper i dødskrampe, vokser nye artister opp på nett. Plateselskaper, distribusjonsavtaler og innspillingsstudioer er blitt overflødige, og de vet det ikke selv. Nå samproduserer musikere og filmskapere over nettet og distribuerer produktene fritt via fildelingssystemer, egne nettsider og tjenester som YouTube og My Space.

Eiendomsretten trues av idealister og visjonære som lanserer sine produkter i åpne standarder, og til fri bruk og tilpasning for den enkelte. Utvikling og innovasjon skjer med en slik kraft og fart, at eiendomsretten i mange tilfeller er en bremsekloss for nye og bedre løsninger. Vi har sluttet å klage når vi ikke liker produktet. Vi lager heller et selv som er bedre. Gratis.

Selv for en halvgammel fjert som undertegnede, vokser antall kontakter på MSN og Skype jevnlig, og stadig flere kontakter opprettes gjennom blogg og i andre digitale nettverk. Mange venner, kjente og kolleger har jeg aldri møtt. Min fysiske og digitale virkelighet er egentlig bare to ulike modifikasjoner av samme sak.

Jeg for min del har satt av denne helga til mine barns fotballturnering og til spilling med Project Reality versjon 0.5. Så hvis du vil treffe meg, så er jeg enten i idrettshallen i Lakselv eller på Battlefield.nos Project Reality-server.