Crisis? What crisis?

Fra flere hold blir det hevdet at bildet er mer sammensatt enn European Environment Agency vil ha det til, noe de selvsagt har rett i. Det er korrekt at de reduserte utslippene på Kontinentet, i form av nedlagte kullkraftverk med videre, skyldes økt import av naturgass fra Norge. Dermed bidrar Norge til en reduksjon i de totale utslippene.

Men er dette en grunn til ikke å redusere egne utslipp? Selvfølgelig ikke. Da den rødgrønne regjeringen, etter press fra Arbeiderpartiet, inngikk Mongstad-forliket med Statoil i høst, var det for en stor del begrunnet med Arbeiderpartiets sedvanlige frykt for tap av norske industriarbeidsplasser. Vi kjenner historien. SV bøyde av, mot en mindre seier i spørsmålet om norsk deltagelse i NATOs sørafghanske styrke.

Så kan man spørre seg hvor realistisk et eventuelt tap av norske industriarbeidsplasser ville ha vært, dersom Statoil var blitt pålagt å rense utslippene på Mongstad – fra dag én, som det så fagert lød i Soria Moria-erklæringen. Statoils – og Norges – inntekter på eksport av naturgass er formidable, la det ikke være noen tvil om det. Det blir en hypotetisk påstand dette, men det forekommer meg helt urealistisk at Statoil skulle avvikle sin høyst profitable virksomhet i Norge om selskapet ble pålagt rensing av sine samlede utslipp – i dag. For øvrig må renseutrustningen også fremstilles, med de arbeidsplassene det nå måtte medføre.

Ekstra komisk blir det selvfølgelig at Statoil fremstilles som en motpart til sin majoritetseier (den norske stat sitter på rundt regnet 70 prosent av Statoils samlede aksjebeholdning), som om Statoil selv er å klandre. Feil, feil, feil. Eierne – altså staten – sitter med ansvaret. Staten går her Don Quijote av La Mancha en høy gang, i kampen mot både seg selv og vindmøllene (mer om dem noen avsnitt lenger ned).

Skal vi, som Natur og Ungdoms Ingeborg Gjærum, gråte eller le?

Selvforskyldt energikrise

Når allmennheten klager sin nød over de høye strømprisene, toer kraftindustrien og politikerne sine lanker, og peker på værgudene. Hørt slikt sludder? Vi har ikke for lite nedbør, vi beholder bare så altfor lite av den selv, som resultat av den formidable eksporten. Med mindre noen i SVs stortingsgruppe er ekstra bevandret uti regndansen, glade som de er i alternative livsstiler der omkring, kunne det kanskje ha vært en tanke å ta tak i saken selv, fremfor å skylde på meteorologiske begrensninger. Det er naturligvis for sent å ta tilbake eierskapet i de privatiserte og delprivatiserte kraftselskapene. Det er for sent å trekke seg fra kraftbørsen Nord Pool. Men vi kan bygge et par ekstra Alta-kraftverk hist og her.

Noen få mennesker vil miste favoritt-turstien sin, ja vel, men alternativet er langt styggere; fortsatt kraftkrise og fortsatt utnyttelse av fossil brensel som, tro det eller ei, før eller siden tar slutt — og som i et foruroligende tempo kveler planeten vi bebor. Det er tross alt ikke slik at vi har for lite natur å ta av, er det? En kikk på et kart av gamle Norge avslører, som kjent, enorme arealer ubrukt natur. Selvfølgelig er det leit å se yndlingsfjellskrenten beskjemmet av et omfangsrikt rør, pent avrundet med et turbinanlegg ved foten. Men oppriktig talt…

Kikk på kartet en gang til. At det i tillegg er en ren energiform, får vi bare ta som en bonus.

Atomkraft? Nei takk.

Forleden uke ble det klart at Fremskrittspartiet går inn for thoriumbaserte kjernekraftanlegg. Som atomkraft-alternativ er det slett ikke så dumt, men spørsmålet melder seg igjen: Hva skal Norge, med sine uante vannkraftreserver – om vi nå bare utnyttet dem – med atomkraft? Dersom utnyttelse av vannkraften er så fryktelig utenkelig, kan jeg være med på at thoriumbasert kjernekraft er et gangbart alternativ, men for meg virker det som om ethvert alternativ, utover videre utnyttelse av fossil brensel, er uønsket, fordi det kommer i konflikt med visse luksusgoder, som for eksempel langt flere nasjonalparker enn vi noensinne får brukt.

Vi står i en situasjon der pose og sekk-prinsippet er et ikke-valg. Vi beholder en overflod i grønt, selv om vi bygger ut vannkraftkapasiteten. Hørte jeg vindkraft? Sikkert ikke så dumt, det heller, men som med kjernekraften: hvorfor, når vi er så velsignet med natur som formelig roper på å bli brukt til vannkraft? Skal sant først sies, er vindmøllene dessuten langt mer skjemmende enn et vannrør i fjellsiden her og der.

Men jeg vil ikke høre mer snakk om kraftkrise. For halvannen uke siden kunne Teknisk Ukeblad fortelle at Norge har kraftprosjekter i kø hos myndighetene. De venter bare på godkjenning. 300 søknader har myndighetene liggende inne, for konsesjon til bygging av gass-, vind-, småkraft- og vannkraftanlegg. Forståelig nok ønsker ikke olje- og energiminister Odd Roger Enoksen å kommentere saken overfor ukebladet. Men hvor lenge skal de få slippe unna med unnfallenheten sin?

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, kjære leser. Jeg klarer sjelden å bli sint, ikke engang nå, men det må være lov å heve et øyenbryn, kanskje begge, over all tafattheten. Det virker kan hende en anelse populistisk, dette. Jeg er antakelig like begeistret for populismen som de fleste Depesjer-lesere, men jeg misliker problematisering av det opplagte like sterkt.

Overskriften er rappet fra Supertramp anno dazumal