Hvordan likvidere et sprog

"Gløym Ivar Aasen. Gløym Knud Knudsen. Gløym heile kostebinderiet, høgnorsk, riksmål og alt språkkjas og mas. Hiv det på sjøen!" skriver Strømmen i sin artikkel her 22. mai. Selv om det er ment som uhøytidelig raljering med fantaster i begge (eller skulle vi si alle?) leire, er jeg tilbøyelig til å si meg enig. Til tross for erkjennelsen av at sproget til enhver tid er resultat av gjeldende anvendelse, ikke regler, er det fristende å hevde at det bør få avgå ved døden, hvis vi som bruker det likevel ikke evner å sette oss inn i dets rettskrivning og grammatikk. La meg bare presisere at jeg ikke nærer sterke ønsker om at sproget skal forgå, men jeg tror likevel dét blir dets skjebne. For hvor er dets våpendragere, hvem er de – og hvorfor er de blottet for innflydelse? La oss ta en liten gjennemgang:

Målsak, mannssjåvinisme og innvandrerskepsis hånd i hånd

På ytterste høyre fløy i den nasjonalromantiserende kretsen, finner vi, som Strømmen er inne på, den svært obskure menigheten av høgnorsktilhengere. Dette handler om en vidunderlig samrøre av målsak og det som, lenge før innvandringsdebatten var et faktum, går under betegnelsen norskdom. Her slår man om seg med et sprog selv hårdbarkede nynorskforkjempere sliter med å begripe. Dette er en gjeng som, selv om de forakter alt som er dansk, spesielt det danske sproget de mener praktiseres her omkring, gir sin uforbeholdne støtte til Danmark, fordi det korresponderer så fint med målmennenes frykt for alt det muslimske, naturligvis. For la det ikke være tvil om at dette er en forsamling med en agenda som handler om langt mer enn sprog (se for øvrig bloggen Målmannen). Det er ellers betegnende at klikken, både i navn og gavn, tar utgangspunkt i menn, som underforstått dog utgjør den tenkende, og formodentlig eneste tilregnelige og pålitelige del av befolkningen, må vite.

Den moderate fløyen av landsmålsforkjemperne, representert ved Noregs Mållag, kjemper, som sprogforkjempere flest, på vikende front. Lagets fremste kampsak har i alle år vært forsvaret av sidemålsundervisningen. Gjennom sidemålsundervisningen skulle det rekrutteres nynorskbrukere fra majoriteten, som har bokmål som hovedmål. Men for hvert år som går, blir oppslutningen om nynorsken stadig mer mistrøstig lesning for Mållaget. Det er synd å si det, men det blir nok nynorsken som først forsvinner helt fra norsk skrift og tale. "Det er eit tankekors at ein vert heidra for noko så naturleg som å skrive sitt eige opplæringsmål og å snakke sin eigen dialekt," sa årets mottager av Målprisen, Arne Johannessen, som leder Politiets fellesforbund. Og det har han jo rett i, men hva er galt med ein tankekross? Ingenting, selvfølgelig, men nynorsken forvitrer. Når selv de som berømmes for nynorskbruken sin egentlig ikke bruker målformen, er det tid for å erkjenne at kampen vel egentlig er tapt. Til Johannessens forsvar skal det tilføyes at han snakker dialekt. I enkelte bynære nynorskkommuner har vi lenge sett tegn til overlappende sameksistens, men det er, som Johannessen bemerker, et tankekors at fordi er blitt vanligere i nynorsk enn av di, liksom verken er gått forbi korkje. Vær snill ikke å be meg utdype, for denne listen er lang. Svært lang. Til Johannessens videre forsvar hører det også at selv kors er gangbar nynorskmynt blitt, for ytterligere å forsterke argumentrekken.

For hva er meningen med to målformer, om hensikten med dem er gjensidig tilnærming, skjønt tilnærmingen nok hovedsakelig synes enveis?

Det begredelige bymålet

Bedre står det ikke til med riksmålet, som efter hvert må betraktes som den moderate byvarianten. For 30 år siden var det bokmålet som innehadde den rollen, men det er ikke til å komme forbi at Riksmålsforbundet fremstår som en godlynt søndagsskole i sammenligning med kamporganisasjonen Bokmålsforbundet. Sistnevnte kjemper mot sidemålsundervisningen med nebb og klør, og har lagt nynorsken for hat, i så stor grad at de efter hvert har overtatt rollen Riksmålsforbundet bekledde i hine hårde. Mange av dem som bekjenner seg til riksmålet, er holdningsmessig mer på linje med Bokmålsforbundets militante nynorskopposisjon, der Riksmålsforbundet selv inntar en langt mer forsonlig og pragmatisk linje. Samtidig er det normerte riksmålet ugjenkjennelig for dem av oss som i sin tid brukte det. Det påkaller noen nostalgiske betraktninger:

Gamle Morgenbladet, der major C.C. (Chr. Christensen) styrte skuten til 1982, førte et sprog som på den tiden fikk Aftenposten til å fremstå som sproglige pingler. La meg eksmplifisere: I Morgenbladet skrev man gjennem, mellem, nu, censur, chance, sepe, kold, hård og rum – og dermed mellemrum, naturligvis. Det var tider, det! Avisen ble satt i bly, og jeg overdriver ikke når jeg hevder at jeg, den dag i dag, ville ha gjenkjent lukten av den. Litt beskjemmet må jeg også vedgå at jeg selv lenge var en svoren tilhenger av Morgenbladets sprogpolitikk (så tiltalte da også norsklæreren på gymnaset meg konsekvent med Riksmål). Nok digresjoner nu.

Jeg tror vi må se i øynene at:

1. høgnorsken er ikke-eksisterende
2. nynorsken forlengst har tapt kampen
3. riksmålet er erstattet av et slags moderat bokmål, og at
4. bokmålet er avløst av en multietnisk hybrid, og ble til dels torpedert av skolereformene på nittitallet

Vi står altså ribbet tilbake, alle som en, og Strømmen får rett, enda jeg mistenker at han ikke riktig mente det slik. Visst er det synd, for det er viktig å hegne om kulturarven. Det er bare så leit at selv dét er en i overkant utopisk målsetting. Det er all grunn til å gratulere Strømmen med den skarpsindige analysen, enda han nok mente den halvt for spøk. Men vi vet hva de sier om å ta spøk for spøk, og at det sjelden røyker ild uten røring i det grunneste vannet og så bakefter.

I valget mellem et radbrukket norsk og et korrekt engelsk, velger jeg antagelig det siste. Kanskje er det også dit vi er på vei, skjønt mest sannsynlig en horribel mellemting. Gressere grønnere? Neppe. Vi vil fort oppdage at selv andre sprog er gjenstand for omfattende revolter, men vi er blitt en del av verden rundt oss, på godt og vondt. Det noen kaller degenerasjon, er for andre rene fremskrittet.

Epilog

Det skulle ha tatt seg ut om vi alle ga oss til å skrive som vi lystet, slik jeg selv har gjort i artikkelen oppi her. Vel ligger riksmålet mitt hjerte nær, men hva hadde skjedd om jeg insisterte på mine efter hvert svært private former? Det store gross skriver barnehager og flygere. Om jeg, for egen forfengelighets skyld, ga meg til å insistere på barnehaver og flyvere, ville jeg samtidig sørge for å gjøre eget materiale utilgjengelig. De som søker efter barnehager og flygere (altså det store, store flertallet), ville være avskåret fra å lese min artikkel. Er det verdt det? Selvfølgelig ikke. For egen del er dét enda en grunn til at jeg forlengst skrinla riksmålet. Riksmålsbrukere oppfattes dessuten lettere pretensiøse, noe som for en stor del også stemmer. Min forfengelighet forbyr meg å bli satt i bås med dem. Det gjør meg muligens dobbelt så pretensiøs, eller i det minste dobbelt så forfengelig, som dem.

Vi kan sikkert leve med det, men ikke med sproget vårt, åpenbart. Og det er synd. Virkelig.

For øvrig: