Fremtidens presse: kjønn foran kvalitet

Da Dag Herbjørnsrud i går forlot redaktørstolen i Ny Tid, ble den prompte fylt av Martine Aurdal, kjent fra feministtidsskriftet Fett – om aldri så konstituert. Ved rattet i medienyvinningen Memo finner vi en annen journalistisk lettvekter; Kristine Moody.

I mangel av reelle kampsaker på kvinnedagen, ble kvinnelig kåtskap trukket frem som fanesak. Om dagen har utspilt sin rolle, får bli en annen diskusjon, men midt oppi all liderligheten tok altså dagbladetredaktøren sin hatt og gikk, og det kan man jo ikke fortenke ham i. Likevel; gitt at dagen engang var det den var, tok det ikke lange tiden før det samstemte kravet om Marie Simonsens tiltreden meldte seg.

Simonsen er måtelig flink, men så avgjort ingen ener udi journalistikken. Hun gjør seg godt som småvittig kommentator, men redaksjonell pondus er det vel ikke uten videre helt enkelt å tillegge damen. I rettferdighetens navn må det vel tilføyes at man kunne si det samme om Eriksen. Nå kan det saktens også tenkes at mange av Simonsens våpendragere faktisk anser hennes journalistiske kvalifikasjoner som hennes fremste force. Det forteller i så fall like meget om hva man anser kvalitet anno 2006, som om selve kjønnskampen.

Det er all grunn til å frykte at en bølge nå er satt i bevegelse, som vanskelig lar seg stanse. Med de unisone kravene om Simonsens tiltreden, kort etterfulgt at Kristine Moodys Memo-lansering, og Martine Aurdals overtagelse av Ny Tid-rattet, er det bare å lene seg tilbake, i forventning om medienes frykt for å fremstå som kvinnefiendtlige manneblad. Vi får se i øynene at peeling, feng shui, tidsklemmer, selvhevdelse og karriere heretter får en langt mer fremtredende rolle i mediebildet.

Hvor skal så vi nyhetshungrige vende oss? Ett alternativ rinner umiddelbart i hu, uten at vi skal gå i detaljer, men la oss foreløpig håpe at siste ord i saken foreløpig står uuttalt.

Enn så lenge er det imidlertid mye som taler for at 8. mars 2006 for all ettertid fremstår som den dagen journalistikken måtte vike for kjønnskampen. Trist, men – frykter jeg – sant.

P.S. Det fins også publikasjoner som trolig vil ekskludere kvinnelige redaktører, i kraft av deres kjønn. I farten ramler Vårt Land, Dagbladet Dagen, Norge IDAG og Magazinet ned i hodet her. Og for ordens skyld: Det er like forkastelig som den prosessen feministene nå har iverksatt i forhold til pressen for øvrig. D.S.

Opprinnelig publisert 25.03.2006