En avisomans bekjennelser

Det begynner allerede på fredagen. Og noen ganger kan det være et slit. For selv for en innbitt avisoman kan oppunder ti aviser om dagen bli litt i overkant. Ihvertfall hvis man også vil ha et liv utenom avislesingen.

Etter helgebilagenes inntog ble det selvfølgelig enda vanskeligere. Hvis du kjøper Aftenposten, VG og Dagbladet fredag, lørdag og søndag vil du til sammen få hele seks bilager å pløye deg gjennom. VG ekspanderte forrige helg med nok et bilag på søndag, "VG7". Antakelig mest for å konkurrere mot Dagbladets "Søndag". Til glede for noen, til harme for andre.

Å si at enda et bilag er overflødig, er i beste fall en underdrivelse. I teorien trengte vi ikke flere. Flesteparten av vanlig dødelige mennesker har så vidt rukket å bla gjennom lørdagens magasiner. Og så kommer det enda mer på søndag? Er det ikke hviledag? Lesetrangen blant folket er kanskje stor, men ikke SÅ stor. Spesielt ikke hvis bilagene ikke har noe viktig å melde, men bare bruker unødvendig trykksverte.

Avishusene satser utvilsomt på helgemagasinene. De viser seg å være levedyktige - paradoksalt nok i et samfunn som preges mer og mer av trykte medier på nett. Man kan si mye om aviser og dets utilstrekkelighet sammenlignet med nettets magiske oppdateringshyppighet, men det er fortsatt noe helt eget med papiravisen ved siden av helgefrokostene. Eller med papiravisen på kafe.

Sitter du med en pc-skjerm foran deg, signaliserer du at du jobber. Sitter du med en avis, signaliserer du at du har god tid. Og det er sistnevnte som er det klart gjeveste. Nå er det de med mye tid - altså de som finner plass til å sette seg ned med en avis, som er vinnerne. Og skal du virkelig høste respekt, begraver du nesa i Dagens Næringsliv eller The Economist.

Jeg er ikke født avisoman. Men jeg har lært meg å bli det. En dag uten aviser er ingen ordentlig dag. Kall det gjerne en tvangstanke. Men det har blitt en like god vane å slå opp i Aftenpostens kulturutgave om morgenen som det er å gå på badet og pusse tennene. Kanskje er jeg yrkesskadet, men uten det jevnlige påfyllet av nyheter på TV, radio eller nett ville jeg sittet igjen med en foruroligende følelse av å ha gått glipp av noe.

Den noe nagende følelsen av å gå glipp av noe, førte også denne helgen til at undertegnede leste alle avisbilagene - så og si fra perm til perm. Denne gangen kunne jeg fordype meg i livene til så vidt forskjellige fremtoninger som "Den rette for Tor" Milde og Olaf Thommessen. Selvfølgelig er det trettende å se journalistenes åpenbare mangel på oppfinnsomhet, når Tor Milde er en stor sak i både Magasinet og VG Helg. Men skribenter som Christine Koht, Anne Lindmo og Hallgeir Opedal stimulerer ikke bare lysten til å lese, men gir også trang til å skrive og skape noe selv. Jeg fryder meg hver gang jeg legger snuta mi ned i et godt laget helgemagasin. La det fortsette sånn.