Despotenes inntog

Når direktøren for Nasjonalmuseet for kunst ikke forstår betydningen av fri ytring og debatt eller verdien av en mangfoldig offentlig samtale, bør hun ganske enkelt finne seg noe annet å gjøre. Vi ansetter ikke pasifister som forsvarssjefer eller ateister som prester, og det er derfor ingen grunn til å ansette despoter i våre mest ytringskritiske institusjoner.

Inntog

Despoter i lederstillinger i offentlig sektor er strengt tatt ingen nyhet, men det kan synes som om dagens despoter finner ryggdekning for diktaturet i teorier om konsernmodeller, omdømmekontroll og new public management. Det skyldes i så fall ledernes manglende forståelse for hva de driver med. Det private næringslivet har korrigerende faktorer, som børs, aksjekurser og fortjeneste å forholde seg til. Og de siste årene er det etablert børsindekser og standarder basert på selskapenes overholdelse av menneskerettigheter, etikk, faglige rettigheter, miljøstandarder og mye mer.

Det er ikke lenger tilstrekkelig å bare tjene penger, fordi børsutviklingen i stadig større grad også preges av hvordan pengene tjenes. Samfunnsansvar, etikk og forretningsmessig skikkelighet (corporate responsibility) er etablert som korrigerende faktorer.

Tenke det, ville det - men gjøre det?

En offentlig sektor drevet etter konsernmodeller og teorier om new public management, uten tilsvarende korrigerende faktorer, står i akutt fare for å ende opp som det rene sludder og som et vrengebilde av hva offentlige institusjoner og tjenester skal være. Her eksemplifisert ved Nasjonalmuseet. Museet er historisk og innholdsmessig fundamentert på prinsippene om den frie tanke og den frie ytring. Det er intet mindre enn et bidrag til bevaringen av disse grunnleggende ideer i vår kultur som er selve hensikten med museet.Likefullt har dagens direktør funnet det uhensiktsmessig å praktisere de samme prinsipper og ideer for de ansatte på museet. Ironisk nok, minner det ikke så rent lite om Gene Hackmans replikk i filmen Crimson Tide, når han, i et forsøk på å overtale sin svært kritiske nestkommanderende til å gjenta ordren om å skyte ut missiler med atomladninger fra den amerikanske atomubåten Alabama, uttaler: we're here to defend democracy, not to enforce it".

Derfor bør Helland fjernes som leder for Nasjonalmuseet, dersom hun ikke selv har forstand til å forlate jobben.

Tegn i tiden?

Mens altså privat næringsliv, som følge av teknologisk utvikling og forretningsmessig nødvendighet, åpner sine organisasjoner for innsyn og gjennomsiktighet, synes deler av offentlig sektor å gå motsatt vei. Despotiske og misforstått markedsorienterte ledere synes å være en ikke uvesentlig del av den såkalte fornyelsen av offentlig forvaltning og tjenesteyting. Allis Helleland opplever seg tilsynelatende som en del av denne trenden når hun forklarer hvorfor de ansatte ikke ønsker å svare på Morgenbladets spørsmål om ytringsfrihet:

- Når du har stilt spørs­mål om et in­ternt møte, sy­nes jeg godt vi kan hol­de den in­for­ma­sjo­nen in­nen­for mu­re­ne. For øv­rig har de an­sat­te man­ge and­re ting å ta seg til – det er ikke de­res opp­ga­ve å snak­ke med pres­sen. De an­sat­te skal pas­se job­ben sin. Det står ikke i noens stil­lings­in­struks at de skal snak­ke med jour­na­lis­ter – det er min og pres­se­sje­fens jobb, sier Helleland til Morgenbladet.

Når museets besøkstall og regnskapstall blir de eneste faktorer som har gyldighet og betydning, har selve formålet med en offentlig finansiert kunstinstitusjon blitt borte. Da finnes det ingen argumenter igjen for ikke å overlate det hele til private investorer.

Artikkelen er også publisert på forfatterens nettsted Ad:varsel.