Alt håp ute for en anstendig presse?

Det ville være ondsinnet, til og med løgnaktig, å hevde at Se og Hørs arbeidsmetoder har synderlig utbredelse i norske pressekretser. Men vi skal huske på at bladet finner sine nærmeste konkurrenter i nettopp deler av dagspressen, uten at jeg anser det min plikt å påpeke hvilke. Ikke bare er de Se og Hør-konkurrenter, de definerer seg til en viss grad også som det, og har til full hensikt å slå bladet der de kan.

Om noen skulle leve i den forestilling at Se og Hørs nærmeste konkurrenter med viten og vilje går med på at bladet får de konkurransefortrinn uetisk pressemetode gir, er jeg redd de tar skammelig feil. Skal de ha en brukbar sjanse til å konkurrere, er de nødt til å anvende noen av de samme metodene.

I det jeg trodde skulle være en selvransakende, selvkritisk artikkel, pirker Charlott Lokland Pettersen i Dagbladet-satsningen Kjendis.no borti noe av problemstillingen sist fredag. Men så viste det seg at artikkelen handlet om Medie-Norges gjengivelse av skandalesaker i Melnæs-boken. At for eksempel Kjendis.no selv skulle ha handlet uetisk i jakten på skandaløse avsløringer, ser ikke ut til å ha foresvevet henne. Og her er greia: Jeg tror heller ikke hun evner å se likhetene.

Da Schibsted etablerte nettbokhandelen Bokkilden på tampen av nittitallet, var jeg på åpningsfesten i Lille Grensen, der den lille virksomheten hadde stiftet bo. Jeg satt sammen med VGs administrerende direktør Aslak Ona, som ga uttrykk for bestyrtelse over at jeg anså VG tabloid, i den odiøse betydningen av ordet. Reaksjonen tror jeg er representativ for mange mediefolks syn på egne organer. For, som Ona fortalte meg; VG har jo så mange gode artikler på de første par sidene i papirutgaven. Og det har han jo evig rett i. Men det stemmer også at det begrenser seg til noen få sider, helt forrest i avisen.

Kan det virkelig stemme at journalistene i boulevardpressen er blinde for egne organers skavanker? De siste dagenes reaksjoner kan tyde på det. Og likevel har de vært seg Se og Hørs overtrampt ytterst bevisst. Hele tiden. Det samme gjelder leserne.

Det er gammelt tallmateriale, dette, men SSBs statistikk for tidsrommet 1995-2003 viser et nettoopplag for Se og Hør på 303.177 for tirsdagsutgavene og 214.063 for weekend-utgavene i 2003 (pressen selv opererer typisk med tre lesere per eksemplar, altså rundt millionen). Om vi tar utgangspunkt i at man skal være passe treg om man ikke har forstått hvilke metoder Se og Hør arbeider etter, må vi også kunne konkludere med at leserne a) har akseptert dette, b) er passe trege eller c) begge deler, naturligvis.

Dersom jeg har rett, er likevel Se og Hør ikke alene. Hundre år med partipresse og journalistisk yrkesstolthet er erstattet av mediekonserner, hvis fremste oppgave er å generere utbytte for sine aksjonærer. Slikt fordrer markedstilpasning. Hvis en million mennesker leser hvert nummer av Se og Hør, utgjør disse leserne nødvendigvis en attraktiv målgruppe, også for avisene. Tross alt handler det om en hel fjerdedel av landets samlede befolkning. Slikt kimser man ikke av – i alle fall gjør ikke avisenes strateger det. Følgelig må avisenes redaksjonelle policy tilpasses attråverdige lesergrupper. Det har manifestert seg i en stadig tydeligere tabloidisering, også av den presumptivt seriøse delen av mediefloraen.

For å bruke egne opplevelser igjen, arbeidet jeg i siste halvdel av nittitallet i Aftenpostens nettutgave. På den tiden var bemanningen i nettavisene en ganske annen enn i dag, noe som blant annet innebar at jeg hadde helgevaktene alene.

En profilert Ap-politiker gikk en lørdag formiddag offentlig ut med betroelser om sin fortid med psykiske problemer. En sak jeg vurderte som mer interessant for visse andre aviser enn for Aftenposten. Oppbrakte telefoner fra høyere hold gjorde det klart at akkurat det var en grov feilvurdering fra min side. I mitt enfold svevde jeg i villfarelsen at Aftenpostens anstendighet var uantastelig, men mye har forandret seg – også siden da.

Ja vel, så har vi fastslått at utvalget av anstendige aviser er ytterst snevert. Men kan det likevel tenkes at det er rom for aktverdig journalistikk i det enogtyvende århundre?

La oss håpe det. Skulle noen aviser driste seg til å eksperimentere med anstendighet, vil de nok oppdage at de først og fremst treffer en ytterst bornert del av avisforbrukerne, men om noen føler seg kallet til å betjene en nisje av markedet, fins altså nisjen der. Det er i alle fall hva vi håper i Depesjer.

Enkelte av oss lot seg i alle fall ikke sjokkere over Melnæs’ beskrivelser av Se og Hørs metoder. Og med hånden på hjertet; gjorde du?