Narsissistene blant oss

Linn er selvopptatt, dominerende, konstant oppmerksomhetshungrig, manipulerende, trer ofte inn i en offerrolle og vil alltid stjele showet og være størst og best. Enten det nå dreier seg om å synge "All of me" i en begravelse, eller begynne å snakke om seg selv og sin selverklærte traumatiske barndom i en bursdagstale til kollegaen. Hun er ikke spesielt fintfølende, og får mildest talt ikke så mange venner av å oppføre seg slik heller. Men Linn mangler også selvinnsikten, og skjønner ikke at hun egentlig er ganske ufyselig.

"Hjerte til hjerte" er en herlig serie, til tross for disse elementene av alvor. Kanskje jeg er syk som synes dette, men det er vel heller ikke for ingenting at serien er blitt så pass populær. Kanskje fordi folk kjenner seg selv litt igjen, eller har noen i sin nærmeste omgangskrets som kan ha visse likhetstrekk med Linn.

Skåber bryter også med det meste innenfor tradisjonell norsk komikk. Det er ikke gapskrattende humor hun serverer, men mer tenksom og sofistikert humor, i ånden til britiske "The Office".

En kvinnelig hovedperson i en norsk serie som er så tvers igjennom "bitch" og selvopptatt av natur, er ikke hverdagskost. Nettopp derfor er det så morsomt. Det er faktisk noe sjarmerende ved å se et slemt og egoistisk kvinnemenneske operere slik på skjermen. Ikke minst får vi servert en studie i hvordan disse narsissistene er, hvordan de handler og hvordan de oppfører seg mot omverdenen. Hvordan behandler man dem, hvordan reagerer man på deres oppførsel? Smiler man overbærende, overhører og forholder man seg taus, tar man opp kampen og begynner å kverulere eller jatter man med for å unngå krangel?

Denne uken var det en kvinne som skrev inn til Dr. Synnøve Bratlie i Norsk Ukeblad. Under signaturen "Helt lamslått" forteller kvinnen om en venninne som hun følte måtte være i fokus hele tiden og som bare ville fremheve hvor vondt hun selv hadde det og hvor mange plager hun hadde. Uten å ofre en tanke for at andre kunne ha det like ille, om ikke verre. Ved et tilfelle skulle denne venninnen komme på besøk, og hun hadde da forventet full kost og losji og servering til alle måltider. Da "Helt lamslått" i besøksperioden mistet en slektning, var det selvfølgelig mye verre for venninnen, da hun hadde mistet sine foreldre for flere år siden. Fellestrekkene til skikkelsen Linn Skåber synes mange. Og innsenderen spør i sitt brev til psykiateren; "Finnes det virkelig så selvopptatte mennesker?"

Bratlie svarer utfyllende, og treffende; "Du har beskrevet en personlighetstype som jeg er sikker på mange kjenner igjen. Hun som alltid er i sentrum, uansett om det gjelder gleder eller sorger. Hun eller han som tar andre for gitt, som tar det som en selvfølge å oppvartes, hentes, mates og bli stelt for."

Dette er da narsissistene, og det finnes to typer av disse. Den ene er morsom og underholdende med seg selv i sentrum, men er likevel ganske festlig. Et eksempel på en slik er en som mener i fullt alvor at "det må være omtrent som når lyset slukkes" når han går fra en fest.

Den andre typen er enda mer krevende og usympatisk. Hun/han avbryter for å føre samtalen inn på ting som dreier seg om dem selv, har liten empati for andre og hans/hennes opplevelser er naturlig nok mye verre enn andres.

Vi har vel dermed fått svaret; Ja, det finnes virkelig så selvopptatte mennesker, i større eller mindre grad. Mange flere enn vi tror. Alle er vi navlebeskuende fra tid til annen, men de mest ekstreme av oss kan vi altså først som sist plassere i båsen "narsissist".

Neste gang du derfor skulle trenge et nytt skjellsord, kan du jo bytte ut det utslitte og noe vide begrepet "psykopat" med noe mer spesifikt, nemlig "narsissist". Men i disse skåberske dager, der narsissisme oppfattes mer festlig enn problemfylt, er det kanskje mer som en kompliment å regne?