I sjenansens klør

Alle kan vi være sjenerte fra tid til annen. Til og med skuespillere eller artister som står på scenen hver dag uten vanskeligheter, kan være sjenerte og tilbaketrukne på hjemmebane.

Sjenerte mennesker lager lite oppmerksomhet rundt egen person. Å få for mye fokus på seg selv kan gjøre at man begynner å rødme og generelt føler seg litt ille til mote. Selvjustisen er ofte sterk, og det er også troen på at andre oppfatter dem på den måten de ser seg selv. Derfor tar man sjelden initiativ eller kontakt med andre. Mange kan derfor med sin sjenanse bli oppfattet som arrogante eller lite interesserte i å ha noen kontakt med andre. Som regel er det stikk motsatt. Det synes bare ikke alltid utenpå. Et resultat av dette er ofte at man blir glemt, oversett eller usynliggjort av sine medmennesker. Er man ofte alene, blir man lettere et offer for erting og mobbing. Og blir man utsatt for mobbing over tid, vil selvtilliten lide under det også. Det kommer da på toppen av den strenge selvjustisen man hadde i utgangspunktet. Og plutselig befinner man seg i en ond sirkel.

Kirsten Flaten jobber som spesialpedagog ved Barne-og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i Førde. For noen år siden tok hun hovedfag med sjenanse som hovedtema, og har derfor inngående kjennskap om emnet. Hun har også skrevet en rekke artikler om temaet.

- Et viktig punkt er at sjenanse er noe alle har, det er en del av det å være sensitiv sosialt, å kunne justere seg og være fleksibel i forhold til andre. Sjenanse er naturlig og nødvendig, problemet er når det blir for mye av den, sier hun.

Selvhjelpskurs

Det farlige oppstår når sjenansen utvikles til en sosial fobi – en nærmest kronisk lidelse, som gjør at dagliglivet kan fortone seg som et mareritt.

I privat regi arrangerer hun selvhjelpskurs i helger for unge og voksne som sliter med sin plagsomme sjenanse og som vil ha hjelp til å takle det.

- Jeg prater litt for å øke innsikten, men mesteparten av tiden gjør vi øvelser i små og litt større grupper. Det kan nok være en slitsom helg for mange, og alle gruer seg nok til kursstart. Men det er min jobb å få gruppen trygg, og noe trøst er det i at alle er der av samme grunn. Og vi ler etter hvert både godt og lenge, forteller Flaten.

Ikke "in"

Det er en likevekt av kvinner og menn på kursene. Alderen spenner seg fra 16 til 70, men hovedgruppen er mellom 20 og 50 år. De kan være alt fra uføretrygdede til anerkjente forskere. Med andre ord er de på ingen måte noen enhetlig gruppe, det eneste de har til felles er at de hver dag tar og føler på en sjenanse og et sosialt stress som de ikke blir kvitt.

Flaten forteller at sjenerte mennesker ikke alltid trenger å vise usikkerheten ved å være stille og beskjedne. Noen oppfører seg på helt andre måter.

- I vår medietid er det ikke på noen måte ”in” å være sosialt engstelig. Det er mange måter å skjule sjenanse på, alt fra den usikkerhet vi kan se og forstå til brautende og hensynsløs atferd for å ikke kjenne på sitt eget ubehag. Det hender det kommer deltakere på kurset som skremmer meg(!). Det ubehaget de kjenner på er så stort, og de holder et svært kjølig ytre for å ha kontroll. Og jeg av alle burde jo være bedre til å avsløre signalene, sier Kirsten Flaten.

Ifølge henne har kursene mye respons og hun får gode tilbakemeldinger. Men det er likevel ikke alltid en selvfølgelighet at de som har meldt seg på dukker opp.

- Det ligger i sakens natur at det kan være vanskelig å møte på et kurs som skal ta opp et problem man gjør alt for å skjule.

Vil du vite mer om selvhjelpskursene til Kirsten Flaten? Klikk deg inn på nettsiden Sjenanse.no og les mer.

Les også:

• Fant igjen troen på seg selv Depesjer, 20.11.2006