Vallas verdighet

Blant Vallas kritikere finner vi statsråd Bjarne Håkon Hanssen og Høyre-leder Erna Solberg, som begge mener det er kritikkverdig at Valla skriver bok om sin skjebne i LO mens hun fremdeles formelt er sykmeldt fra sin stilling som rådgiver i LO.

Slik forsøker enkelte å så tvil om hvor medisinsk alvorlig Vallas sykmelding egentlig er. I samme åndedrag klarer kritikerne å skape et inntrykk av "trygdesnyteri" i forhold til den tidligere LO-lederen, gjennom at hun mottar sykelønn og samtidig inngår avtale med forlaget Cappelen om publisering av boka om sin egen versjon av Valla/Yssen-saken.

Rent formelt er kanskje trygdereglene utformet slik at man ikke skal utføre arbeid som innebærer honorering mens man er sykmeldt fra en annen jobb, og således rammer Valla i den situasjonen hun er i. Problemet er i så måte ikke at hun skriver, men at hun har planer om å utgi boken hun skriver. Problemstillingen hadde vært ikke-eksisterende dersom det var i sin egen, private dagbok hun skrev i.

Måtte gå av

Før og etter sin avgang har Gerd-Liv Valla vært fritt vilt, for medier og kritikere. Før sin avgang la hun imidlertid selv føringene for kritikken mot seg, og opptrådte som en musk elefant i et glassmagasin overfor en ansatt, som hevdet seg trakassert av nettopp Valla. Hennes offentlig framferd fra sakens begynnelse til slutt, og sakens faktiske forhold, dokumentert av Fougner-utvalget, gjorde at blant annet jeg mente Valla burde gå av som leder for landets største arbeidstakerorganisasjon.

Jeg mener fremdeles av Vallas offentlige behandling av Ingunn Yssen og saken gjorde Valla diskvalifisert til å fortsette som leder av LO. Øverste leder for Lansorganisasjonen angriper ikke sine ansatte i offentligheten, selv om den ansatte oppfattes aldri så umedgjørlig. Og gjennom de ulike angrepene Yssen ble utsatt for, bekreftet Valla langt på vei at Yssens påstander om trakassering var troverdige og sannsynlige. Noe som senere ble bekreftet av granskningsutvalget.

Legitim kritikk av rettssikkerhet

I ettertid har imidlertid Gerd-Liv Valla og hennes advokat, Harald Stabell, sterkt kritisert mangelen på rettssikkerhet under og etter Fougner-utvalgets granskning og rapport. Særlig har advokat Stabell kritisert den manglende muligheten til å vite hvem anklagerne er (identiteten til Fougner-utvalgets kilder) og muligheten til å etterprøve påstandene fra disse. En kritikk som er høyst betimelig og relevant, og som jeg mener Valla og Stabell utmerket godt bør få framføre, uten at det nødvendigvis rokker ved utvalgets konklusjoner eller Yssens sak.

Den tapte ære

Den manglende rettssikkerheten Stabell og flere andre har påpekt i forbindelse med granskningen, gjelder i like stor grad Vallas motpart, Ingunn Yssen. Den eneste forskjellen mellom de to, er at Yssen ble trodd. Valla ble det ikke. Naturligvis er Stabells kamp også et oppdrag som innebærer å rette opp og korrigere det offentlige inntrykket av Valla som en tyrannisk leder.

Mens Stabell kjemper den juridiske og prinsipielle kampen mot bruk av granskningsinstituttet i arbeidsmiljøsaker, skriver altså Gerd-Liv Valla på en bok for Cappelen forlag, mens hun er sykmeldt fra sin stilling i LO. Den skal naturligvis handle om Vallas tapte ære.

Den tapte sak

Valla mener hun ikke fikk komme til orde under granskningen, og endte dermed opp som den tyranniske syndebukk. At hun nå vil fortelle sin historie i bokform, vil trolig ikke endre på dette inntrykket eller de faktiske forhold. Valla opplever neppe at hun har mer å tape, og tviholder derfor på sin egen verdighet. Det bør hun få lov til.

Skal vi virkelig forsøple samfunnsdebatten med spekulasjoner om Vallas angivelige trygdemisbruk? Skal vi offentlig diskutere arbeidstakeres angivelig tvilsomme sykmeldinger og diagnoser?

I så fall var det mye mer som gikk tapt enn det som ble vunnet i denne saken.

Artikkelen er også publisert på forfatterens nettsted Ad:varsel.