Vår ære og vår makt

Det er mange nok av dem som ønsker å gjøre angrepene mot Kadra Yusuf til et spørsmål om islam. Det er jo den enkleste løsningen, ettersom Yusuf har kritisert islam og Koranens tolkninger. Mye tyder også på at de som banket henne er muslimer, med sterke antipatier for de synspunkter Kadra Yusuf har gjort seg til talskvinne for.

Men dersom vi gjør dette enkeltstående tilfellet av vold mot en kvinne til et spørsmål om religion, eller mer spesifikt; islam, gjør vi både Yusuf og alle andre mishandlede kvinner en bjørnetjeneste. Det er på tide å anerkjenne at vi alle er borgere i et land, og en del av en kultur, hvor mishandling av kvinner er stilltiende akseptert.

29 mars overleverte Amnesty International Norge 14.000 underskrifter til regjeringen, med krav om kartlegging av omfanget av voldtekt i Norge. Voldtekt er en av de groveste og mest nedverdigende krenkelser et menneske kan utsettes for. Til tross for det finnes det liten kunnskap og usikre sikre tall på hvor mange som årlig blir utsatt for voldtekt. Også opplysninger om hvor overgrepene skjer, når de skjer, hvem som er offer og hvem som er overgriper er usikre.

Antall kvinner som oppsøkte krisesentre i 2005 økte med 14 prosentpoeng i forhold til 2004. Av de som søkte tilflukt på krisesentrene, hadde 51 prosent av beboerne utenlandsk bakgrunn. Nesten en tredjedel av disse kvinnene med utenlandsk bakgrunn ble utsatt for vold av norske menn(!).

Overgriperne

60 prosent av overgriperne hadde norsk opprinnelse. 89 prosent av de norske beboerne ble utsatt for mishandling av norske
menn, mens 32 prosent av de utenlandske beboerne oppga norske overgripere. Kort fortalt: den typiske overgriperen er en norsk, ruspåvirket mann.

Kadra Yusuf er en kvinne med meningers mot, hun har vist det nå og tidligere i kampen mot kjønnslemlestelse av muslimske kvinner. Hun er et forbilde for oss alle. Men den aktuelle saken er også eksempel på hvor forenklet og avsporet spørsmålet om kvinners rettigheter kan bli, dersom vi fortsatt insisterer på å gjøre den til et spørsmål om religion.

Likestilling er en kamp om makt, uavhengig av om makten kler seg i imamens eller biskopens flagrende gevanter, eller i bunad. Det er en kamp mellom de mektige og de avmektige. I det fysiske overgrepet ligger det absolutte uttrykket for makt. Dens hensikt er å framtvinge underkastelse hos offeret, men samtidig skape frykt hos andre kvinner, som ennå ikke er direkte fysisk angrepet. Angrepet mot Kadra Yusuf er derfor ikke bare rettet mot henne, men mot alle som vurderer å mene og handle tilsvarende det Yusuf har gjort.

I Norge lever tusenvis av kvinner med voldsalarm, fordi de er truet på liv og helse av sine mannlige eks-partnere. Kvinnene lever som fanger av sin egen angst - bak låste dører, med en en direktelinje til politiet rundt sin hals. Angsten henger som en renneløkke rundt halsen, mens voldsdømte og truende menn går fritt i nabolaget. I valget mellom likestilling og mannlige rettsprinsipper, kommer likestillingen til kort.

Overgrepene mot Kadra Yusuf er ikke et resultat av konservativ islam alene. Det er et resultat av at vi lever i et land som tillater diskriminering av kvinner, homofile og andre grupper. Jo mer teologisk begrunnelse, jo mer aksepterer vi den den. Yusufs kritikk mot islams teologi er derfor et minst like hardt angrep på oss som aksepterer teologi som argument for diskriminering.

Man kan ikke som samfunn akseptere diskriminering på den ene siden, og deretter overraskes over at noen setter diskrimineringen ut i avskyelig praksis.

Dette handler ikke om muslimske kvinners rettigheter. Det handler om ethvert menneskes rett til å si sin mening og leve sitt liv i tråd med egne valg, uten trusler om vold. til syvende og sist er det et spørsmål om demokratiets grunnmur.

Kadra Yusuf og hennes overgripere har minnet oss om det.