Journalistikkens offer

Tidligere NRK-journalist Marit Christensen og professorene Leif Weisæth og Ragnar Waldahl forsker på medieofre. Innen utgangen av året vil de presentere et diagnoseverktøy for MOS: Medieoffersyndromet.

Forskningsprosjektet ble etablert i 2005, etter initiativ fra Marit Christensen.

Hva er så et medieoffer? Er det en person som har vært utsatt for urettmessig og feilaktig medieomtale eller er det personer som har vært utsatt for massiv medieeksponering (e.g. Tønne- og Valla-saken) - eller begge deler? I intervjuet med fagbladet Journalisten sier Christensen lite om det. Men hun sammenliker diagnosen "medieoffersyndromet" med diagnosen posttraumatisk stressreaksjon.

Posttraumatisk stress

Dette er den akutte reaksjonen en person ofte får når man utsettes for voldtsomt traumatiske og overveldende påkjenninger. Symptomene kan være mareritt, «flashbacks», følelsesløshet, distansering (isolering), søvnproblemer og «vær på vakt»-holdning. De medfører at man unngår situasjoner som minner en om det en har opplevd, fordi man opplever ekstremt stress i liknende situasjoner. Dersom de akutte symptomene vedvarer over lang tid, kan kan kriteriene for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) være oppfylt. PTSD er kroniske, psykologiske virkninger. Seksuelle eller voldelige overgrep i barndom og opplevelser fra krig, vold, voldtekt og naturkatastrofer i voksen alder, er blant de traumer som kan utløse reaksjonene og lidelsen.

For de som har vært utsatt for sterk og massiv medieoppmerksomhet eller som har opplevd medieomtale som feilaktig begrunnet, vil antakelig være kjente med en del av de nevnte reaksjonene. Først og fremst er det følelsen av å være maktesløs og fullstendig overgitt til medienes nåde som kjennetegner personer som utsettes for massiv og/eller feilaktig medieomtale. I en slik situasjon vil den omtalte også oppleve at andre aktører bruker saken i mediene som et middel til å få fokus på andre, og ikke alltid like saklige, interesser. Ganske raskt vil "saken" ha sitt eget liv og sin egen mediedynamikk. Mediene siterer (og feilsiterer) hverandre, og bygger saken videre med uttalelser fra mer eller mindre relevante eksperter og alternative kilder. I en situasjon hvor antall medier er voksende, og hvor deadlines ikke lengre er en relevant størrelse, kan trykket fra mediene oppleves enormt.

Det å få bildet av seg selv tilgriset, både det selvopplevde og det mer objektive og offentlige, er naturlig nok en traumatisk opplevelse. Den omtalte vil frykte for yrke, stilling og sin egen anseelse. Man opplever at man ikke lenger har innflytelse på hvordan en selv presenteres og framstår for verden: at det er lite eller ingenting du selv kan gjøre i forhold til å endre innholdet i medieomtalen. Forsøk på korrigering kan sågar ha motsatt effekt. Hvorvidt den opprinnelige medieomtalen og kritikken kanskje både er saklig og berettiget, er antakelig uvesentlig i forhold til symptomene den skaper hos den omtalte. Selv personer som fortjener et kritisk fokus fra mediene har en psykisk helse, et selvbilde og en anseelse å ivareta. Men samtidig viser dette det dilemmaet vi står overfor som et demokratisk og åpent samfunn, når ytrings- og pressefrihet skal veies på samme vekt som enkeltmenneskers psykiske helse. De er kort og godt ulike størrelser.

Bedre kunnskap

Derfor vil det være synd dersom dette forsøket på å diagnostisere "medieofrene" brukes som et argument for formell innskrenking av presse- eller ytringsfriheten, slik enkelte aktører forsøkte etter Tønne-saken. Christensens uttalelser tyder imidlertid ikke på at det er hennes agenda. Det er kunnskapen hun ønsker å dokumentere og formidle, både til samfunnet generelt, til helsevesenet og til mediene.

For journalister bør bevisstheten om de potensielt ødeleggende og livstruende konsekvensene ved egen yrkesutøvelse være obligatorisk, og en sentral del av journalisters faglige ballast. For mediebedrifter bør det etableres retningslinjer og internkontroll for å minimere feil og skader i journalistikken. Og for øvrige virksomheter og organisasjoner bør oppmerksomhet om medieomtale av virksomhet og ansatte inngå som en del av kriseplanlegging og internkontrollsystemer.

Selv om det altså skulle vise seg å være grunnlag for å klassifisere en lidelse eller reaksjon som følge av medieomtale, mener jeg allikevel at begrepet "medieoffer" er feil. Presse- og ytringsfriheten er en grunnleggende forutsetning for et fritt og demokratisk system. En diagnostisering av ytringsfriheten er ingen meningsfull utvikling.

Djevelens advokat

I forbindelse med Valla-saken er begrepet "djevelens advokat" dukket opp: Burde det ikke i alle redaksjoner være en som hadde rollen som kritiker av egen virksomhets journalistikk, en som har ansvar for å stille de kritiske spørsmål som ingen andre, grepet av blodtåka i redaksjonen, stiller? Journalister og redaktører hevder imidlertid at nettopp dette er er redaktørens og redaksjonens jobb - at selvkritikk og kildekritikk er vesentlige elementer i den kritiske- og undersøkende journalistikken. De har naturligvis rett, og tar også grunnleggende feil. Fordi det da også forutsettes at den kritiske journalistikkens metoder i seg selv forhindrer at det gjøres feil.

I andre deler av samfunns- og næringslivet opereres det med revisorer og controllere. Deres oppgave er å kontrollere at virksomheten drives i tråd med eksternt og internt regelverk, og å påpeke og bidra til å rette opp feil. Hvorfor ikke en slik revisorfunksjon skulle ha sin plass i norsk journalistikk, er for meg en gåte. Et leserombud ville, i mange tilfeller, bidra til at medienes troverdighet ble styrket. Jeg tror ganske enkelt at journalistikken ville bli bedre dersom kritikk og en åpen debatt om journalistikken ble formidlet i de samme spaltene som journalistikken utøves.

Bergens Tidende (BT) har siden 2004 hatt et leserombud som prøveordning, hvis fremste oppgave er å styrke lesernes mulighet til å fremme kritikk og debatt om avisens journalistikk. Fra 2007 er leserombudet en permanent ordning i BT. En rekke utenlandske medier har etablert liknende ordninger. Leserombudene er ikke en trussel mot presse- og ytringsfriheten, men utgjør en demokratisering av journalistikken, og kan i seg selv bidra til en bedre maktbalanse mellom mediet på den ene siden og de omtalte på den andre siden.

Leserombud

Under Valla-saken ville for eksempel et leserombud kunne kritisert et mediums sitater av andre mediers anonyme kilder. Denne formen for "journalisme" karakteriseres av at journalistene forutsetter at "noen" allerede har gjort det nødvendige, kildekritiske arbeidet, og dermed kan påstander fra andre mediers anonyme kilder presenteres som fakta. De er altså allerede verifisert av "noen", selv om ingen vet hvem "noen" er.

Denne kritikken rammer i like stor min egen blogg Ad:varsel. At de fleste anonyme kildene og deres påstander i Valla-saken ble dokumentert i LOs granskningsrapport, gjør ingen forskjell i denne sammenhengen. Underveis i saken var det svært få medier som hadde egne kilder i saken, og som derfor refererte til andres kilder - som man i stor grad ikke visste hvem var.

Debatt

Men "medieoffersyndrom" er et begrep jeg fremdeles ikke synes er meningsfullt. Det forutsetter en overgriper og et overgrep. Men selv en berettiget medieomtale og kritikk vil kunne skape et traume hos den som omtales. Dessuten frykter jeg at begrepet i seg selv inneholder en anklage, som ikke alltid den enkelte journalist eller det enkelte medium er rett adresse for. Presse- og ytringsfriheten er ikke uten omkostninger, verken for samfunnet eller for enkeltmennesker. Dersom forskningen om fenomenet kan bidra til bedre støtte og hjelp til personer som utsettes for skadelig medieomtale og samtidig kan bidra til en demokratisering og kvalitetssikring av journalistikken, bør vi være fornøyde.

Dersom en diagnose skal deles ut, bør de være myntet på hjelpeapparat og kunnskapene om den bør definitivt inn i journalisters metodiske og etiske opplæring. Men diagnosen "medieoffer" har ingenting i en offentlig samtale å gjøre, og eventuelle mennesker som er i medienes søkelys bør betegnes med verdighet og med et begrep som fremmer makt fremfor avmakt. "Medieoffer"-begrepet oppfyller ingen av kriteriene.

Artikkelen er også publisert på forfatterens nettsted Pål Hivand | blog.