Den lovlige volden

Attpåtil er det i denne saken åpenbart at den offentlige debatten er nødvendig som et korrektiv til den skjeve maktfordelingen som oppstår når politiet skal etterforske politiet, før politiet eventuelt tar ut tiltale. Jeg er selvsagt klar over at SEFO er uavhengig - og jeg betviler ikke deres metoder eller uavhengighet - men det må åpnes for debatt og innsyn for at offentligheten skal kunne forsikre seg om at SEFO virkelig opptrer redelig. Det er hele poenget med maktbalanse og maktfordeling. Politiets Fellesforbunds uttalelser om SEFO ville fått Montesqieu til å rotere i graven.

Noen fakta i saken er ubestridte: Obiora døde av kvelning. Det er fastslått gjennom tre eller fire obduksjoner (fra en av obduksjonsrapportene: "Bloduttredelsene, sammenholdt med funn av punktblødninger i øynenes bindehinner, tyder på at dødsårsaken kan skyldes kvelning. Det er imidlertid mulig at mekanisk press mot halsen kan ha utløst hjertestans via nervøse mekanismer."). To tjenestemenn tok kvelertak på Eugene Obiora like før han døde av kvelning. Det i seg selv er evig nok grunnlag til å fastslå at politiets behandling var den direkte årsaken til Obioras død. Det er også hevet over enhver tvil at politihøyskolen advarer sine studenter mot å bruke kvelertak i det hele tatt.

Deretter begynner fakta å skille lag fra hverandre. Politiet hevder kvelertakene varte "noen sekunder". Andre vitner mener det kan ha vært opptil et halvt minutt. Politiet mener de fraktet Obiora i stabilt sideleie til sykehuset. Personalet på sykehuset mener de fraktet ham med ansiktet trykt mot gulvet i et trangt bagasjerom. Disse momentene skal jeg ikke gå inn på, og jeg skal til og med akseptere politiets versjon, inntil videre. Selv om vi gjør det, er det flere interessante momenter i saken.

1. Tjenestemennene har ikke blitt suspendert. Det betyr at det ikke foreligger noen skjellig grunn til mistanke om tjenesteforsømmelse. Hvordan har man kommet frem til at det ikke engang foreligger noen mistanke? Det virker utrolig, saksforholdene tatt i betraktning. For å bruke et populært – men forslitt – begrep, ser det ut til å stå sterkt i strid med folks rettsfølelse.
2. La oss anta at N.N. blir frikjent av SEFO. Det vil i så fall bety at norsk lov definerer politiets voldsbruk i dette tilfellet som forsvarlig og formålstjenlig, og at det bare var et uhell at Obiora døde av behandlingen. Kanskje vil de til og med legge til grunn at Obiora var disponert for hjertestans ved lettere kvelertak. Da må vi naturligvis godta at N.N. ikke har brutt loven - men så er det vitterlig på tide å gjøre noe med denne loven. Vi kan rett og slett ikke tillate politimetoder mot lettere bråkmakere på sosialkontoret, som fører til dødsfall.
3. Hvis N.N. blir dømt, blir det svært interessant å se hvor lang straff han får. Det er mange ulike grader av drap i strafferetten, og det er i tillegg mange muligheter til formildende omstendigheter. Vil retten benytte seg av disse? Er en politimann som benytter ulovlige metoder verre eller bedre – sett fra strafferetten – enn et B-gjengmedlem som skyter et annet gjengmedlem? Hvis man skal gå ut fra vanlige folks behov for beskyttelse, virker det åpenbart at politifolk som misbruker sin myndighet, utgjør en langt større fare for folks liv enn interne gjengoppgjør.

Jeg skal ikke forsøke å konkludere om N.N. er skyldig eller ikke. Men jeg er overrasket over at politiet forsøker å stoppe en debatt som dypest sett også handler om hvilke virkemidler politiet tar i bruk. Som en ekstra bonus finnes det et raseelement i denne saken. Det har jeg ikke engang berørt. Ville tjenestemennene tatt kvelertak på en norsk narkis som oppførte seg som Obiora?

Saken utgjør et oppkomme av virkelig interessante samfunnsdebatter. Likevel forsøker våre såkalte beskyttere i politiet å legge lokk på alle debattene ved å saksøke i øst og vest. Kanskje blir jeg saksøkt for denne artikkelen. Jeg stiller gladelig i retten - med halsbeskytter.

Fra redaksjonen:

Selv om Depesjer ikke befatter seg med kriminaljournalistikk, gjengir vi som en regel aldri navn på mistenkte eller tiltalte i strafferettslige saker – hvis slike av spesielle årsaker likevel skulle få omtale. Hensynet til retts- og personvern skal være blant Depesjers fremste særtrekk, enten de involverte representerer autoritetene eller ikke. Når full navngivning likevel er etablert som praksis i mediene, finner vi, som Sigve Indregard, det underlig at den skal fravikes når det er politifolk involvert. Indregards initiativ er derfor prisverdig, men Depesjer fraviker likevel ikke sin policy. Av samme grunn er den aktuelle politimannen anonymisert av redaksjonen. Jeg har forståelse for at det er i strid med Indregards intensjoner, men Depesjer har en policy som på dette punktet er ufravikelig. De prinsipielle aspektene ved saken belyses dessuten godt uten identifisering.

Med vennlig hilsen Jarle Petterson, ansvarlig redaktør

Les også:

Pressen som supplerende rettsinstans, Borgerjournalistene.org 27.09.2006