Til helvete på første klasse (for alle som har glemt å skrifte)

”Det er ikke umoralsk eller galt å kjøpe kvoter eller finansiere tiltak i andre land. Det er et økonomisk spørsmål, ikke et spørsmål om moral,” sa lederen for FNs klimapanel, Rajendra Pachauri til pressen da han møtte Helen Bjørnøy i Tromsø på den store dagen. Så da er det vel greit, da? Et dugelig trumfkort i ermet for Jens, som ligger i konstant duell med sengekameratene om akkurat det spørsmålet. Men aldri så godt at det ikke er galt for noe…

Påfølgende dag blir det kjent at en rykende fersk FN-rapport konkluderer med store feil ved FNs eget kvotesystem. Der det sås tvil om hvorvidt 20 prosent av kvotene egentlig har medført reduksjon i utslippene.

What to do, Jens, what to do?

Men stopp nå en hal: Om de nå medfører reduksjoner visse steder eller ei, forblir det en forbannet kjensgjerning at reduksjonene er en konsekvens av andres – altså de som betaler for kvotene – ønske om å dundre videre som før. Dette lyder da som et fryktelig katolsk og fint konsept, gjør det ikke?

”Jasså, min sønn, du forpester kloden? Slapp helt av. Si ti Ave Maria og sving innom meg for et nytt skriftemål neste gang, så slår vi en strek over dette her. Husk at Vår Herre er en kjærlig og tilgivende gud.”

For det er slik det er tenkt, er det ikke? Og skal vi nå først være oppriktige, la oss være det, er langsomt drap på den samlede menneskehet – og alt den omgis av – en betydelig større forbrytelse enn fantestrekene verdens leiemordere og voldtektsmenn til daglig begår, om vi nå beholder de store perspektivene.

Hvor plasserer i så fall det oss i det globale forbrytergalleriet? Helt der oppe, sammen med Slobo og Adolf (både Eichmann og Hitler), ville jeg tro. Men det fins en vesentlig forskjell på dem og oss, nemlig den at vi kjøper oss avlat – i form av de berømmelige kvotene, naturligvis.

Vemmelig? Ja visst, men ikke desto mindre sant. Man skulle jo ikke tro det, vi som har slikt fokus på miljøproblemene. Å, så fokuserte vi er! Vi snakker oss varme og gode om hvor ille det er, alt sammen, og om hvordan hver enkelt av oss har et ansvar. Men hva mener de vi skal gjøre da? Det er jo kjøpefest, og dét er det ikke så mye vi kan gjøre med. De ytre rammene har bestemt at vi må ta fly til Bali dann og vann. Vi er pukka nødt til å kjøre SUV – og opprettholde et generelt forbruksmønster som bidrar til den videre forsøpling av kloden og den forkvaklede fordelingen av godene. Vet du om andre måter å svi av pengene på, kanskje? Avmakt, visst søren, men for en komfortabel avmakt, dere.

De rene og de ranke, med samvittigheten på stell, kjører el-bil, selvfølgelig. Svært gjennomtenkt, det der. Har tanken på de ikke-nedbrytbare materialene, som medgår i produksjon av el-biler, foresvevd dem overhodet?

Men for å være litt alvorlig: Det er et problem vi sliter med, alle som en. Meg selv inkludert, faktisk. Så hva akter du å gjøre med saken? Og ja, nå snakker jeg til deg som leser dette. Skal du bare nikke bifallende, din tafatte faen? Jeg skal banne på at du kjører bil… Du vet at kollektivtransport er mer fornuftig, ikke sant? Men å, å, å… Det passer så dårlig med barnehagen og kjøpesenteret og jobben og… og…

Har du det fjerneste begrep om hvor mye folk gikk før om årene? Hadde de vondt av det og, fremfor alt, hadde verden vondt av det?

Tre barn i Troms eller Finnmark, jeg husker ikke riktig i farten, ble intervjuet på TV da de var på vei til skolen, og fikk spørsmål om hvorfor de ikke ble kjørt. Min umiddelbare reaksjon var naturligvis ”What the… Alle barn går da til skolen”. Så ikke, åpenbart (likevel fins det mennesker som undres hva de slette ferdighetene i kroppsøving kommer av). Skolen var i ferd med å bli kåret til miljøfyrtårn, må vite. All ære, både til skolen og elevene, men hvor hadde NRK-journalisten hodet sitt? Skal frigang på skolevei bli et kuriosum nå?

Nei, venner, kanskje er det neste generasjon som må redde oss. For det er von i hangande snøre, ser dere. En skoleklasse fra Ramstad skole like borti her strøk nettopp tohjuls forbi hagen vår. ”Sykling er gøy! Sykling er livet!” jublet en av dem.

Så får vi heller, i anledning nyss avholdte verdensdag, prøve å ignorere den lett sarkastiske undertonen.